Patrick, Irlands apostel

Patrick ble født inn i en velstående kristen familie i England, antakelig i år 387. Han hadde mer uflaks enn normalt - da han som sekstenåring ble tatt til fange av sjørøvere og solgt som slave til Irland. Mens Patrick var slave ble hans tro styrket og han ba mye.  Men etter seks år klarte han til slutt å rømme fra slaveriet og komme seg tilbake til hjemlandet.

 

Noen år etter at han kom tilbake til England hadde Patrick en visjon: Han så en mann kom mot ham og ga ham et brev som hadde tittelen «Irenes røst». Da Patrick begynte å lese brevet, kunne han faktisk høre irer som snakket til ham. De ba ham inntrengende om å komme tilbake til Irland for å være sammen med dem.

 

Han besluttet seg derfor for å dra tilbake til sine tidligere «eiere» - for å forkynne evangeliet for dem. Det vakte ikke liten oppstand da den tidligere slaven vendte tilbake av egen fri vilje! Patrick sine opplevelser etter han kom tilbake til Irland, står ikke tilbake for det man kan lese i dagens fantasyromaner, inklusive maktdemonstrasjoner i møte med lokale druider. To brev skrevet av Patrick selv har overlevd helt til vår tid og de forteller om hans opplevelser i Irland. Men ut over dette ble det også skrevet mange historier om ham i etterkant - og det er ikke alltid like lett å skille fakta fra overdrivelser.

 

Men én ting er sikkert: Patricks selvoppforende arbeid ga frukter. I løpet av 400-tallet ble det etablert en rekke kristne menigheter i dette inntil da helt «hedenske» Irland. Disse keltiske menighetene ekspanderte etterhvert til andre land og etablerte flere velkjente klostre, slik som på Lindisfarne og Iona. Derfra ble det sendt misjonærer over hele Nord-Europa, inkludert de første kjente kristne misjonærer til Norge.

 

Patrick feires i dag som Irlands skytshelgen. Hans minnedag 17. mars regnes som Irlands nasjonaldag og er kjent som «St. Patrick’s Day»

Wulfila og Bibelen på gotisk

Goterne var et germansk folkeslag som muligens stammet fra Skandinavia. De utvandret til Polen og videre til Russland. På 200-tallet erobret de de nordlige områdene av det romerske riket og la blant annet under seg det nåværende Romania.

 

Wulfila (311-383) var fra Lille-Asia (dagens Tyrkia). Men han vokste opp blant goterne og kunne derfor språket deres. Wulfila ble kristen under et opphold i Konstantinopel (Istanbul). År 341 ble han sendt ut som misjonær til goterne. Her møtte han en veldig annerledes misjonsoppgave enn de første apostlene. Paulus kunne forkynne på gresk - et språk som de aller fleste i Romerriket forstod. Han kunne også referere til Skriften siden det fantes en gresk oversettelse av Det Gamle Testamente.

 

Goterne derimot hadde ikke noe eget skriftspråk. For at Wulfila skulle kunne drive bibelundervisning måtte han derfor først lage et skriftspråk for goterne. Ja, faktisk begynte han med å lage et gotisk alfabet, før han lagde selve skrivereglene. Deretter måtte han oversette hele Bibelen til gotisk. Så måtte jo folk lære å lese! Først etter alt dette kunne folket lese på egen hånd og slik lære Bibelen å kjenne. Dette var en kjempestor jobb! Men helt siden Wulfila har denne type arbeid blitt gjentatt og gjentatt av utallige misjonærer. Ennå i dag er det misjonærer som jobber på denne måten.

 

Wulfila hadde en noe avvikende teologi fra Kirken. Men arbeidet hans ga store resultater. For det første fikk jo goterne tilgang på Guds ord på sitt eget språk. For det andre tok goterne kristendommen som sin offisielle religion i år 370 – altså mindre enn 30 år etter at Wulfila reiste ut som misjonær. Etter at goterne hadde tatt kristendommen som sin offisielle religion, begynte dette å spre seg til andre germanske folkeslag i Europa. – til folkeslag med så vanskelige navn som langobarder, vandaler og burgundere.

Nestorius

De fleste blir overrasket over å høre at det fantes like mange kristne øst for Jerusalem som vest for Jerusalem i oldtiden. Fordi de fleste historiebøker er skrevet av europeere, så tror vi at det bare er i Europa at viktige ting har skjedd. Men Kirken i Europa var bare en liten del av hele bildet – mye skjedde både i Asia og i Afrika.

Biskop Nestorius ble fordømt på et kirkemøte i Efesos år 431. Han dro da østover til det iranske riket hvor han og hans meningsfeller ble tatt godt i mot. Nestorius hadde en noe avvikende lære om Kristus. Men den var ikke mer forskjellig enn at de kirkesamfunn som oppstod som et resultat av denne splittelsen ennå i dag regnes som kristne kirker. En av Nestorius egne bøker ble gjenfunnet så sent som i 1895 og den viste at hans lære slett ikke var så avvikende som kirkehistorikerne hittil hadde trodd.

Nestorianerne og andre østlige kirker drev et særdeles omfattende misjonsarbeid i Asia. Langs hele Silkeveien fram til Kina ble det etablert kristne menigheter. I Kinas gamle hovedstad ble det i år 781 satt opp en minnestein over kristne misjonærers ankomst til keiserens hoff, noe som skal ha skjedd i år 635. I Tibet ble de kristne forfulgt på 800-tallet, noe som viser at det på den tiden var et betydelig antall kristne der.

Andre østlige kirker evangeliserte lenger sør - hele veien til India og videre østover. Flere av disse kirkesamfunnene eksisterer den dag i dag. Noen av de andre kirkesamfunnene ble nesten utryddet av Islams ekspansjon i de følgende århundrene. Hele dette kapittelet i Kirkens historie hadde rettferdiggjort en helt egen blogg, for her er det mye interessant å hente.

Priscillian

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Augustin

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.

Fire doktorer

I overgangen mellom antikken og middelalderen så var det fire teologer som fikk svært stor betydning for Kirken i Vest-Europa. Disse kalles gjerne for «doktorer» i betydningen spesielt fremstående lærere. Den som vil forstå mer av den romersk-katolske kirken i Middelalderen bør se litt nærmere på disse fire:

Den første av disse var Ambrosius (339-397). Han var oppvokst i en rik og innflytelsesrik familie. Men da han var cirka 35 år gammel ble han utnevnt til biskop i Milano, og det første han da gjorde var å kvitte seg med rikdommen sin. I hele sin tid som biskop var han kjent for å være svært frittalende og modig. Det sies at han hver søndag ba følgende bønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flammer til å elske og frykte deg!»

Aller størst betydning fikk nok Ambrosius gjennom sin påvirkning på en av de som hørte ham tale i Milano - nemlig Augustin (354-430). Knapt noe annet menneske påvirket Europas historie de neste 1000 år på en sterkere måte enn Augustin. Derfor skal jeg skrive en egen artikkel om ham.

Den tredje av disse «doktorene» var Hieronymus (331 419). Hans store bidrag var en ny oversettelse av Bibelen til latin. Latin var jo på den tiden språket som folk flest snakket i den delen av verden. Derfor var hans oversettelse – kjent som Vulgata – en stor velsignelse. At europeerne i seinere tider bare fikk lov å bruke denne oversettelsen – selv etter at latin ikke lenger var folkets dagligspråk - kan man jo ikke laste Hieronymus for. På engelsk er for øvrig Hieronymus kjent som Jerome.

Den fjerde av «doktorene» var Gregor (540-604). Han ble pave 3. september 590, og er mest kjent som «Gregor den store». For en protestant, så framstår nok Gregor som en høyst blandet opplevelse. Han gikk blant annet aktivt inn for sjelemesser for de døde. Men han var en dyktig administrator, og revitaliserte på mange måter den katolske kirken.

Kirken i øst definerte ikke like klart som den romerske kirken hvilke lærere som var aller viktigst. Men tre teologer fra denne tiden står fram på en spesiell måte i Kirken i øst: Basilius den store (330-379), Gregor av Nazians (329-389) og Johannes Chrysostomos (345-407).

Kirkekonsiler

Da kristendommen ble statsreligion oppstod det et behov for å definere hvilken form for kristendom som var den offisielle. Helt fra tidlig i historien hadde ulike grupperinger påberopt seg å ha den rette forståelsen av evangeliene. Dette kan vi se spor av allerede i Det Nye Testamentet, og denne utviklingen fortsatte.

For å diskutere aktuelle stridsspørsmål samlet man derfor kristne ledere fra alle kanter til store såkalte kirkekonsiler for å drøfte sakene grundig. Dette gjorde man etter forbilde fra apostelkonsilet, som ble avholdt i Jerusalem ca år 50, og som man kan lese om i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Senantikken (år 300-500) ble dermed tiden for de store «økumeniske kirkekonsilene» hvor man samlet et bredt utvalg av kristne ledere fra ulike land og sammenhenger.

Den første av disse konsilene (etter Jerusalem år 50) ble avholdt i Nikea i år 325. Her diskuterte man en rekke spørsmål som fortsatt påvirker kristen tro i dag. Mest kjent er den såkalte nikenske trosbekjennelse som inngår som en del av læregrunnlaget for de fleste kristne kirkesamfunn ennå i dag. I parentes bemerket, så var en av de mer bisarre vedtak på kirkemøtet i Nikea, forbudet mot å kastrere seg selv (!)

For katolske og ortodokse kirker er de første økumeniske konsilene bindende med hensyn til kirkens lære. De fleste protestanter vil si at disse kirkemøtene ikke er bindende, siden det er Skriften alene som er bindende for kristent liv og lære. Men man vil si at disse konsilene hadde en rett fortolkning av Skriften, og man vil derfor likevel slutte seg til de beslutninger som ble fattet der. Derfor har bl.a. Den norske kirken («statskirken») den nikenske trosbekjennelsen i sitt læregrunnlag.