Jerusalems fall

I kristendommens barndom var menigheten i Jerusalem den mest dominerende menigheten i kristenheten. Der bodde de opprinnelige apostlene til Jesus, og dit dro alle de mest kjente misjonærer for å drøfte viktige spørsmål. Likevel kan vi lese i Det nye testamentet (NT) om en økende rivalisering mellom de som ønsket en mest mulig jødisk kirke, og de som ønsket kirken mer tilpasset ikke-jøder (hedningene). Men at menigheten i Jerusalem var den toneangivende er det ingen tvil om. Dette skulle imidlertid få en bråstopp 40 år etter denne menighetens grunnleggelse:

I år 66 brøt det ut omfattende opprør mot det romerske styret i Judea. I Jerusalem ble en liten romersk garnison massakrert. Dette ledet til det som kalles den første jødiske krig. Krigen varte til den romerske hærfører Titus inntok Jerusalem i år 70. Tempelet ble da brent ned til grunnen og tempelets hellige utstyr ble ført til Roma. Tretti tusen jøder ble solgt som slaver og 2500 mennesker ble slaktet i gladiatorkamper i forbindelse med en fødselsdagsfest for Titus sin lillebror.

Dette var selvfølgelig først og fremst en katastrofe for de mennesker som ble rammet, og for hele det jødiske folket. Men det medførte også at menigheten i Jerusalem mer eller mindre forsvant over natten. De fire evangeliene ble skrevet ned rundt tiden for denne krigen – noen rett før eller under - og noen av dem rett etter. Det er grunnen til at Jesu ord om Jerusalems undergang («det skal ikke bli stein tilbake på stein») har fått en slik framtredende plass i disse fortellingene. Evangelistene kommenterte rett og slett samtidens politiske situasjon.

Tempelet ble altså ødelagt ganske kort tid etter at de fleste av skriftene i NT var ferdige. Én ting var at den menigheten som er mest framtredende i NT ble borte. Det kunne man komme seg over, siden det var oppstått mange andre menigheter. Jerusalems fall fikk imidlertid langt mer vidtrekkende konsekvenser for kirkens framtid: Det medførte nemlig et varig brudd med kirkens jødiske røtter. Hittil hadde kirken levd i en slags balanse mellom det jødiske og det ikke-jødiske. Men fra nå av tok hedningene helt over. De mest innflytelsesrike menighetene ble nå liggende i byer som Efesos, Antiokia og Aleksandria – altså utenfor tradisjonelle jødiske områder. Selv om det var mange med jødisk bakgrunn i disse byene, så ble menigheten mer og mer «gresk» i sin tankegang.

Paulus hadde sagt i romerbrevet kapittel 11 at hedningene var som en gren podet inn på kirkens jødiske stamme og røtter. Men nå var stammen ødelagt, og bare grenene var igjen. Den kristne kirkes teologi og handlinger er faktisk ennå i dag påvirket av det som skjedde i år 70.

Evangeliet etter Markus

I løpet av de første 30 årene etter Pinsedag spredte evangeliet seg i alle himmelretninger. Apostlenes gjerninger avsluttes med at Paulus kom til Roma – den kjente verdens ubestridte midtpunkt. Senere reiste også apostelen Peter til Roma. Cirka år 63 ble Peter henrettet på befaling fra keiser Nero. Rett etterpå skjedde det samme med Paulus. Apostelen Jakob hadde blitt henrettet flere år før dette. Da Peter døde mistet menigheten sin aller viktigste kilde til kunnskapen om Jesus slik han hadde vært mens han gikk på jorden. Man forstod da at fortellingen om Jesus måtte bevares for ettertiden, siden det bare var et tidsspørsmål før alle øyenvitnene ble borte.

Menigheten i Roma oppfordret derfor Johannes Markus til å skrive ned historien om Jesus. Markus hadde reist sammen med Peter i mange år. Selv om Peter nok snakket gresk, så foretrakk han å preke på arameisk. Markus var en gresktalende jøde, og ble derfor brukt av Peter som tolk når han talte til ikke-jøder. Etter å ha reist sammen med Peter i årevis, så var Markus bedre kvalifisert enn noen annen til å skrive ned historien slik Peter hadde fortalt den. Markus skrev derfor ned det vi i dag kjenner som «evangeliet etter Markus» en gang på slutten av 60-tallet. Da hadde det gått ca 35 år siden Jesu død og oppstandelse.

Papias het en mann som levde fra år 70-155. Han ble kjent med apostelen Johannes da denne var en gammel mann, og Papias kjente også andre av de første øyenvitnene som hadde gått sammen med Jesus. Han var en av lederne i menigheten i en by som het Hierapolis, som lå i dagens Tyrkia. Papias skrev bl.a. følgende om evangeliet etter Markus:

«Markus ble Peters tolk, og skrev ned Jesu ord og gjerninger nøyaktig etter hukommelsen. Han skrev ikke det hele ned i rekkefølge, for han hadde ikke selv hørt eller gått sammen med Herren. Men han gikk senere sammen med Peter, som gjenfortalte Jesu undervisning til tilhørerne, men ikke i den hensikt å stille alle Herrens ord sammen. Derfor feilet ikke Markus da han skrev ned ting slik han husket det. For han la spesiell vekt på ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske noe i det han gjenfortalte.»

Det var ennå lenge til Det nye Testamentet skulle stå ferdig slik vi kjenner det i dag. Men denne eldste fortellingen om Jesus ble altså skrevet ned mens mange av de som kjente Jesus personlig fortsatt levde. Det er derfor liten tvil om at Markus har gitt oss en troverdig gjenfortelling av historien om Jesus.

Ignatius

Antiokia var en av de største byene i Romerriket, og hadde omtrent en halv million innbyggere. Her ble den første virkelig internasjonale kristne menighet dannet ca år 40 (Apg 11,19-30). Denne menigheten ble snart det største kraftsenteret i den tidlige kristenheten. Antiokia ble hjemmemenighet for flere av Det nye testamentets mest kjente personer, slik som Paulus, Barnabas og Titus. Peter var også på besøk i denne menigheten minst én gang. (Gal 2,11). Den som var så heldig å få vokse opp åndelig i denne menigheten, hadde virkelig mulighet til å se og høre mennesker som kjente til evangeliets hemmelighet (Ef 6,19). Et av disse medlemmene het Ignatius. Han levde fra år 30 til 107.

I år 70 ble Ignatius hovedleder for menigheten i Antiokia. Dette var ca fem år etter at Paulus og Peter hadde blitt henrettet for sin tros skyld og 30 år etter at menigheten ble grunnlagt. At Ignatius ble satt til å lede menigheten i Antiokia så kort tid etterpå, viser at han hadde tillit fra noen av kristenhetens mest anerkjente personer. Ignatius er en av de såkalte «apostoliske fedre». Begrepet er misvisende, for det dreier seg egentlig om apostlenes disipler. Dette er den generasjonen av ledere som hadde de første apostler som mentorer, og som dermed ble menighetenes ledere i andre og tredje generasjon, etter at de aller første lederne ble borte.

Vi kjenner Ignatius først og fremst gjennom sju brev som han skrev. Disse er fortsatt tilgjengelig for den som har lyst til å lese dem. De gir et spennende innblikk i kristendommens barndom, rett etter at historien i Apostelgjerningene slutter. I det hele tatt finnes det mer litteratur fra denne første kristne tiden enn hva folk flest tror. Ignatius sine brev er faktisk ikke den eldste kristne litteraturen vi kjenner utenfor Bibelen, selv om de ble skrevet mindre enn 80 år etter Jesu død, og bare 7 år etter at den siste av Jesu apostler døde. Det er forbløffende mye litteratur som er bevart fra tidlig kristen tid. Den som ønsker å lese mer om de apostoliske fedre kan skaffe seg Det norske Bibelselskap sin oversettelse av noen av deres skrifter. De fleste folkebiblioteker bør kunne få tak i ett eksemplar. Man kan også lese et mye større utvalg av disse skriftene på engelsk her

Som så mange andre kristne ledere på den tiden, måtte Ignatius betale for sin tro med sitt liv. Da han var 77 år gammel ble han arrestert og ført som fange til Roma, hvor han ble servert til løvene på sirkus. Brevene han etterlot seg viser hvilken utrolig ro disse første kristne hadde i møte med en brutal og urettferdig død.