Konstantin den store

Et av de viktigste årstall i kirkehistorien er 313. Da ble det såkalte «ediktet i Milano» utstedt. Dette var en keiserlig befaling om å stoppe forfølgelsen av de kristne. Med andre ord ble kristendommen en lovlig religion i Romerriket fra og med dette året. Ediktet gjorde slutt på den blodigste av alle kristenforfølgelser til da, nemlig den som skjedde under keiser Diokletian. Selv om det fortsatt skulle komme noen perioder med forfølgelser av de kristne, så var dette et vannskille for kirken i Romerriket. Kirken hadde vært forfulgt i nesten 300 år – først lokalt og senere på nasjonalt plan. Men nå var dette stort sett historie.

Konstantin den store var romersk keiser fra 306 til 337. Han var den første kristne keiser i Roma. Historikerne strides om hvor dypt Konstantin sin tro stakk: Hadde han en personlig omvendelse? Eller forstod han bare nytten av å alliere seg med den framvoksende kirken? («If you can’t beat them, join them»). Det antas at mellom 10 og 15 prosent av befolkingen i riket var kristne på dette tidspunktet, så de var i ferd med å bli en maktfaktor. Konstantin hadde i hvert fall Kristusmonogrammet i våpenskjoldet sitt, og han lot seg etterhvert døpe.

Det som skjedde i år 313 var at kristendommen ble lovlig. Tidligere hadde den jo vært forbudt. Med andre ord ble kristendommen stilt på lik linje med andre religioner. Men kirken fortsatte å vokse i medlemstall og innflytelse. De eldste romerske mynter med kristne symboler er fra år 315. I år 320 ble søndagen offisiell fridag. Deretter utviklet dette seg videre, til det punkt hvor kristendommen ble statens foretrukne religion. I løpet av 300-tallet endret dermed situasjonen seg for menigheten fra å være en forfulgt minoritet, til å bli en «statskirke». I de påfølgende århundrene skulle dette utvikle seg enda videre, slik at den katolske kirken i store deler av Vest-Europa skulle bli den eneste lovlige religion.

For kirken hadde dette både positive og negative konsekvenser. Det mest positive var selvfølgelig at man ikke lenger risikerte å bli fengslet eller drept for sin tro. Det mest negative var at ordtaket om at «makt ødelegger» skulle vise seg å gjelde også for Kirken. Etterhvert som Kirkens innflytelse vokste, fikk man nemlig medlemmer som ikke kom først og fremst på grunn av sin overbevisning og sin tro, men som så karrieremulighetene. En religion som hadde keiserens velsignelse, åpnet jo dørene til makt og innflytelse for denne religionens ledere. Til slutt skulle dette gå så langt at Kirken forfulgte de som trodde annerledes enn dem selv. Dette var en utvikling som tok flere hundre år, men år 313 var en milepæl – på godt og vondt.

Fra forfølgelse til innflytelse

Populære bøker som «Da vinci-koden» har vært med å spre en helt feilaktig forestilling om kirkens makt. Mange nordmenn ser ut til å tro at kirken i de første århundrene hadde mulighet til å kontrollere hva folk skulle tro, og hva de skulle lese, og at de på den måten kunne bestemme hva som var «rett» tro – og undertrykke den som mente noe annet enn dem. Denne misforståelsen bunner i at man blander sammen ulike tidsperioder, som er atskilt med flere hundre år. Det er omtrent som å si at FN stod bak Columbus sin reise til Amerika.

Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.

Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.

25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.