Benedikts regel

Benedikt ble født i Nursia i Italia cirka år 480. Han dro til Roma for å studere, men ble så frastøtt av det utsvevende livet som mage førte der i byen at han trakk seg tilbake og levde som eneboer i 3 år. Livsstilen hans vakte da respekt hos et lokalt kloster, og de kalte ham til abbed. Imidlertid var Benedikts iver for reformer så hard kost for de lokale munkene at de slett ikke likte å ha ham som sjef. Det hele endte med at de forsøkte å forgifte ham!

 

Benedikt forlot da klosteret og grunnla i stedet 12 kommuniteter - hver bestående av 12 menn som delte hans forståelse og iver for reformer. Imidlertid oppstod det konflikter med en lokal prest som ikke hadde ry på seg for å leve det mest moralske liv. Benedikt flyttet da til Monte Cassino 130 kilometer sør for Roma. Hans forkynnelse ledet der mange avgudsdyrkere til kristen tro. Her grunnla han cirka år 529 et fellesskap i bygningene til et gammelt romersk tempel, som da ble omgjort til et kristent kloster.

 

Ethvert kloster hadde sine «ordensregler» som alle munker eller nonner måtte følge, selv om reglene varierte fra kloster til kloster. Benedikt laget derfor slike regler også for klosteret på Monte Cassino. Disse ordensreglene ble kjent som «Benedikts regel» - og dette skulle vise seg å bli et av Middelalderens aller viktigste dokumenter. 

 

De første par århundrene etter at Benedikts regel ble nedskrevet levde den relativt anonymt. Den var bare én av en rekke slike ordensregler som ble brukt i forskjellige klostre. Men på 700-tallet ble det lovpålagt for alle munker i frankernes rike å følge Benedikts regel. Frankernes rike omfattet det meste av dagens Frankrike og Tyskland, pluss en hel del til. At Benedikts regel ble den eneste tillatte regel for munker betydde derfor selvfølgelig mye.

 

I løpet av Middelalderen sank det åndelige og moralske nivået ofte til et faretruende lavt nivå i Kirken i Vest-Europa. Klostrene ble preget av mye annet enn oppriktig søken etter Guds vilje. Det oppstod derfor stadige reformbevegelser. Flere av de vellykkede reformer som ble gjennomført var knyttet nettopp til at man ønsket å vende tilbake til Benedikts regel. Dette gjaldt bl.a. bevegelsen som hadde sitt utspring i klosteret i Cluny på 900-tallet og bevegelsen som var knyttet til Bernhard av Clairvaux på 1100-tallet. Hele 600 år etter at Benedikt skrev sin regel var den altså fortsatt et viktig dokument!

 

Benedikts regel er derfor et nyttig dokument å lese for den som ønsker å forstå Kirken i Middelalderen. Den gir et godt inntrykk i hva som ble ansett som viktig for den som ville tjene Gud.  Heldigvis er dokumentet ikke så fryktelig langt, og det finnes i en engelsk oversettelse her

Middelalderen

«Middelalder» er den vanlige betegnelsen på perioden mellom ca år 500 og år 1500. Dette var tiden etter antikkens undergang og før den moderne tid begynte. De fleste av oss tenker på Middelalderen som en tid med fattigdom, uvitenhet og overtro – dominert av en Kirke under ledelse av tvilsomme paver som bestemte hva alle skulle tro og mene.

 

Men dette er en karikert framstilling. For det første er jo dette kun et europeisk perspektiv. I andre deler av verden fulgte historiens utvikling helt andre mønstre. For det andre så hadde paven kun makt i Vest-Europa, og kun en liten del av verdens kristne levde jo i Vest-Europa – de fleste kristne levde i Øst-Europa, Nord-Afrika og Asia. For det tredje så dekker begrepet «middelalderen» hele 1000 år. Naturlig nok varierte livsvilkår, politikk og religion mye over så lang tid. Middelalderen var altså ikke én periode hvor alt var mørkt og ingen utvikling skjedde. Tvert i mot var det stor utvikling gjennom de 1000 årene som dette gjelder.

 

Det som derimot er sant, er at begynnelsen på Middelalderen var nedgangstider for Vest-Europa. Roma hadde vært den dominerende makt i mange hundre år. Den romerske myndighet sørget for et nivå av trygghet for handel og personer som gjorde at velstanden vokste. Etterhvert kom Romerriket inn i en forfallstid som varte i mange generasjoner. Et viktig skritt på «veien nedover» for Romerriket var da riket ble delt i to: Et østromersk rike hvor gresk var offisielt språk, og et vestromersk rike hvor latin var offisielt språk. Fra år 395 var denne splittelsen ugjenkallelig. Dette er viktig for å forstå kirkehistorien: For det var bare den vestlige delen av riket som etterhvert ble dominert av Pavekirken, mens de østlige delene av riket fortsatte som før relativt upåvirket av utviklingen i vest. Det østlige riket besto helt inntil Bysants ble erobret av muslimer i 1453. De kristne som levde i Asia utenfor Romerriket ble selvfølgelig heller ikke dominert av paven i Roma.

 

I år 410 ble Roma erobret av vestgoterne under ledelse av Alarik. Dette var første gang på 800 år at Roma hadde vært under kontroll av fiender. I år 476 ble Roma nok en gang ble erobret av et germansk folkeslag og den siste keiser i Roma ble avsatt. Dermed var imperiet med utspring i Roma endelig oppløst etter nesten 1000 års eksistens. Denne hendelsen regnes av mange som avslutningen av antikken og begynnelsen på Middelalderen.

 

Tiden rett før Romas fall og i generasjonene som fulgte, blir gjerne kalt folkevandringstiden. Mange folkeslag var på jakt etter nye landområder å slå seg ned i. Fra den tidlige folkevandringstiden er folkeslag som gotere, vandaler og hunere kjent. Seinere kom det vikinger fra nord og muslimske erobrere fra sør og øst. Dette førte til mange væpnede konflikter, og ofte til at gamle samfunnsstrukturer gikk i oppløsning. Kort sagt ble Vest-Europa preget av kaos. Når etablerte strukturer i samfunnet går i oppløsning blir handel, utdannelse, kultur, osv, lidende. Dermed ble den tidlige Middelalder (ca år 500-1000) preget av fattigdom og kulturell tilbakegang.

 

Ved inngangen til Middelalderen hadde altså Europa mistet sitt gamle fundament som Romerriket hadde vært en garantist for, selv med alle de feil og mangler som var i det imperiet. I det «tomrommet» som ble skapt etter Romerrikets kollaps og alle folkevandringene, var det at Kirken etterhvert vokste fram som den samlende kraft i Vest-Europa, selv om den brukte noen hundre år på denne prosessen. Kirken ble etterhvert pådriver for nye kulturelle prosjekter (kirkebygg og utsmykkinger), utdannelse (katedralskoler og universiteter) og sykepleie. Ja, selv rettsvesenet kom under Kirkens påvirkning og Kirken påvirket innsettelsen av fyrster og regenter. Romerriket hadde hatt mange nasjoner under sin myndighet. I Middelalderen forsvant denne internasjonale overbygningen. Det ble en styrke for Kirken at den midt i den politiske oppløsningen fortsatt var en internasjonal bevegelse, selv om den også opplevde sine splittelser og stridigheter.