Det fantes kristne klostre før Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Men utviklingen skjøt virkelig fart på 300-tallet. Dette var delvis en reaksjon på verdsliggjøring i kirken. Tidligere var det forbundet med livsfare å være kristen. Men nå var det respektabelt – faktisk anbefalingsverdig - å være kristen. Hvordan kunne man da skille mellom de som virkelig «mente alvor» og de som bare var kristne i navnet?
En historie som ble mye sitert var den om Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19,16-30). Der sier Jesus til mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige». Dette med å være helhjertet ble et slagord for klostrene. Den som virkelig ville følge Jesus helhjertet, måtte selge alle sine eiendeler og følge etter Jesus. Munkene ble den nye tidens radikale disipler – i hvert fall i egne øyne – og det var nok en hel del i et slikt syn på saken.
Men radikaliteten kunne også gå for langt: Tidligere kunne man erfare ytre plager og begrensninger ved å bekjenne seg som kristen. Nå når tiden var slik at man ikke lenger risikerte ytre forfølgelser og plager, valgte noen i stedet å ta på seg plager og begrensninger selv. Dette var tiden hvor askesen slo ut i full blomst i Kirken. Mange var skeptiske både til jordiske gleder og til en lunken kirke. Holdningen oppsummeres på en god måte i rådet fra den galliske abbeden Cassias: «Hold dere unna kvinner og biskoper!»
De første kristne munker var eneboere (eremitter). De søkte seg langt vekk fra verdens støy og larm for å søke Gud i stillheten. Ofte flyttet de ut i ødemarken, og de kalles derfor gjerne for «ørkenfedrene». En sentral skikkelse blant dem var Antonius (ca.251-356). Han regnes som «alle munkers far» og biografien om ham hadde stor innvirkning på utbredelsen av klosterlivet.
Etter hvert flyttet munkene sammen i større kommuniteter. Man la mer og mer vekt på felleskap, tjeneste og liturgiske handlinger. En sentral skikkelse her er Basilius (330-79) som regnes for grunnleggeren av den type kloster som baserer seg på fellesskap – i motsetning til eneboerne.
Klosterbevegelsen hadde både positive og negative sider ved seg. Askesen – hvor man tok avstand fra alle slags gleder – var langt unna det bibelske forbildet. Likevel betydde klostrene mye for å bevare et dypere åndelig liv. De ble sentere for kopiering av Bibler og for mange typer studier og lærdom. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle personligheter var munker eller nonner i hele eller deler av sitt liv. Da klostervesenet ble en virkelig maktfaktor i Kirken i løpet av senantikken og middelalderen, så brakte det altså med seg både ting som var bra og ting som var mindre bra inn i Kirken.
En historie som ble mye sitert var den om Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19,16-30). Der sier Jesus til mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige». Dette med å være helhjertet ble et slagord for klostrene. Den som virkelig ville følge Jesus helhjertet, måtte selge alle sine eiendeler og følge etter Jesus. Munkene ble den nye tidens radikale disipler – i hvert fall i egne øyne – og det var nok en hel del i et slikt syn på saken.
Men radikaliteten kunne også gå for langt: Tidligere kunne man erfare ytre plager og begrensninger ved å bekjenne seg som kristen. Nå når tiden var slik at man ikke lenger risikerte ytre forfølgelser og plager, valgte noen i stedet å ta på seg plager og begrensninger selv. Dette var tiden hvor askesen slo ut i full blomst i Kirken. Mange var skeptiske både til jordiske gleder og til en lunken kirke. Holdningen oppsummeres på en god måte i rådet fra den galliske abbeden Cassias: «Hold dere unna kvinner og biskoper!»
De første kristne munker var eneboere (eremitter). De søkte seg langt vekk fra verdens støy og larm for å søke Gud i stillheten. Ofte flyttet de ut i ødemarken, og de kalles derfor gjerne for «ørkenfedrene». En sentral skikkelse blant dem var Antonius (ca.251-356). Han regnes som «alle munkers far» og biografien om ham hadde stor innvirkning på utbredelsen av klosterlivet.
Etter hvert flyttet munkene sammen i større kommuniteter. Man la mer og mer vekt på felleskap, tjeneste og liturgiske handlinger. En sentral skikkelse her er Basilius (330-79) som regnes for grunnleggeren av den type kloster som baserer seg på fellesskap – i motsetning til eneboerne.
Klosterbevegelsen hadde både positive og negative sider ved seg. Askesen – hvor man tok avstand fra alle slags gleder – var langt unna det bibelske forbildet. Likevel betydde klostrene mye for å bevare et dypere åndelig liv. De ble sentere for kopiering av Bibler og for mange typer studier og lærdom. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle personligheter var munker eller nonner i hele eller deler av sitt liv. Da klostervesenet ble en virkelig maktfaktor i Kirken i løpet av senantikken og middelalderen, så brakte det altså med seg både ting som var bra og ting som var mindre bra inn i Kirken.
