«Middelalder» er den
vanlige betegnelsen på perioden mellom ca år 500 og år 1500. Dette var tiden
etter antikkens undergang og før den moderne tid begynte. De fleste av oss
tenker på Middelalderen som en tid med fattigdom, uvitenhet og overtro –
dominert av en Kirke under ledelse av tvilsomme paver som bestemte hva alle
skulle tro og mene.
Men dette er en karikert
framstilling. For det første er jo dette kun et europeisk perspektiv. I andre
deler av verden fulgte historiens utvikling helt andre mønstre. For det andre
så hadde paven kun makt i Vest-Europa, og kun en liten del av verdens kristne
levde jo i Vest-Europa – de fleste kristne levde i Øst-Europa, Nord-Afrika og
Asia. For det tredje så dekker begrepet «middelalderen» hele 1000 år. Naturlig nok
varierte livsvilkår, politikk og religion mye over så lang tid. Middelalderen
var altså ikke én periode hvor alt var mørkt og ingen utvikling skjedde. Tvert
i mot var det stor utvikling gjennom de 1000 årene som dette gjelder.
Det som derimot er
sant, er at begynnelsen på Middelalderen var nedgangstider for
Vest-Europa. Roma hadde vært den dominerende makt i mange hundre år. Den
romerske myndighet sørget for et nivå av trygghet for handel og personer som
gjorde at velstanden vokste. Etterhvert kom Romerriket inn i en forfallstid som
varte i mange generasjoner. Et viktig skritt på «veien nedover» for Romerriket
var da riket ble delt i to: Et østromersk rike hvor gresk var offisielt språk,
og et vestromersk rike hvor latin var offisielt språk. Fra år 395 var denne
splittelsen ugjenkallelig. Dette er viktig for å forstå kirkehistorien: For det
var bare den vestlige delen av riket som etterhvert ble dominert av Pavekirken,
mens de østlige delene av riket fortsatte som før relativt upåvirket av
utviklingen i vest. Det østlige riket besto helt inntil Bysants ble erobret av
muslimer i 1453. De kristne som levde i Asia utenfor Romerriket ble
selvfølgelig heller ikke dominert av paven i Roma.
I år 410 ble Roma
erobret av vestgoterne under ledelse av Alarik. Dette var første gang på 800 år
at Roma hadde vært under kontroll av fiender. I år 476 ble Roma nok en gang ble
erobret av et germansk folkeslag og den siste keiser i Roma ble avsatt. Dermed
var imperiet med utspring i Roma endelig oppløst etter nesten 1000 års
eksistens. Denne hendelsen regnes av mange som avslutningen av antikken og
begynnelsen på Middelalderen.
Tiden rett før Romas
fall og i generasjonene som fulgte, blir gjerne kalt folkevandringstiden. Mange
folkeslag var på jakt etter nye landområder å slå seg ned i. Fra den tidlige
folkevandringstiden er folkeslag som gotere, vandaler og hunere kjent. Seinere
kom det vikinger fra nord og muslimske erobrere fra sør og øst. Dette førte til
mange væpnede konflikter, og ofte til at gamle samfunnsstrukturer gikk i
oppløsning. Kort sagt ble Vest-Europa preget av kaos. Når etablerte strukturer
i samfunnet går i oppløsning blir handel, utdannelse, kultur, osv, lidende. Dermed
ble den tidlige Middelalder (ca år 500-1000) preget av fattigdom og kulturell
tilbakegang.
Ved inngangen til
Middelalderen hadde altså Europa mistet sitt gamle fundament som Romerriket
hadde vært en garantist for, selv med alle de feil og mangler som var i det
imperiet. I det «tomrommet» som ble skapt etter Romerrikets kollaps og alle
folkevandringene, var det at Kirken etterhvert vokste fram som den samlende
kraft i Vest-Europa, selv om den brukte noen hundre år på denne prosessen.
Kirken ble etterhvert pådriver for nye kulturelle prosjekter (kirkebygg og
utsmykkinger), utdannelse (katedralskoler og universiteter) og sykepleie. Ja,
selv rettsvesenet kom under Kirkens påvirkning og Kirken påvirket innsettelsen
av fyrster og regenter. Romerriket hadde hatt mange nasjoner under sin
myndighet. I Middelalderen forsvant denne internasjonale overbygningen. Det ble
en styrke for Kirken at den midt i den politiske oppløsningen fortsatt var en
internasjonal bevegelse, selv om den også opplevde sine splittelser og
stridigheter.
RIP Harambe
SvarSlett