Populære bøker som «Da vinci-koden» har vært med å spre en helt feilaktig forestilling om kirkens makt. Mange nordmenn ser ut til å tro at kirken i de første århundrene hadde mulighet til å kontrollere hva folk skulle tro, og hva de skulle lese, og at de på den måten kunne bestemme hva som var «rett» tro – og undertrykke den som mente noe annet enn dem. Denne misforståelsen bunner i at man blander sammen ulike tidsperioder, som er atskilt med flere hundre år. Det er omtrent som å si at FN stod bak Columbus sin reise til Amerika.
Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.
Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.
25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.
Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.
Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.
25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.