Augustin

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.

Den katolske kirke tar form

Fra slutten av aposteltiden (år 100) begynte det en prosess med sentralisering av makt i Kirken. De første misjonærene hadde grunnlagt enkle, frittstående menigheter. Hver menighet ble ledet av et team av mennesker, kalt «eldste» (Apg 14,23 +Titus 1,5). Men det tok ikke mange tiår før de fleste menighetene hadde én sterk hovedleder. Dette utviklet seg videre på 100 og 200-tallet ved at menigheter på små steder ble underlagt menigheter i store byer. Lederne for de store menighetene ble kalt «metropolitter» og fikk etterhvert stor makt.

Med andre ord vokste det fram et hierarki de første århundrene, hvor mer og mer makt ble samlet på få hender. Til slutt endte dette opp med den Kirken som ble den viktigste maktfaktor i Europa gjennom Middelalderen. Denne sentraliserte kirken - som begynte å ta form mellom år 100 og 300 - kalles gjerne for «den gammelkatolske kirke». Det var ennå lenge igjen til den skulle bli «den romersk katolske kirken». For ennå hadde ikke biskopen i Roma noen fortrinn framfor andre mektige biskoper. Fra 200-tallet begynte noen røster å hevde at biskopen i Roma hadde en helt spesiell plass. Men dette synet vant ikke fram den gang – og det vant aldri fram i de østlige delene av riket.

Cyprian er et godt eksempel på denne utviklingen. Striden med katharene ledet til hans holdning om at det ikke finnes noen frelse utenfor Kirken. Da tenkte Cyprian på den katolske kirken, og ikke på andre kristne menigheter. Katharene var jo også kristne, men de nektet å stille seg under det katolske hierarkiet. For Cyprian, var det klart at slike mennesker ikke kunne blir frelst.

En annen ting som skilte den gammelkatolske kirken fra mange andre kristne menigheter på den tiden, var synet på sakramentene . Var sakramentene helt uavhengig av hva slags person som forrettet dem? Kunne for eksempel en biskop som levde i synd, forrette nattverd på en god måte? Mange menigheter mente at det var viktig at slike handlinger som nattverd og dåp, ble ledet av mennesker som levde i samsvar med evangeliet. Den gammelkatolske kirken mente derimot at sakramentenes verdi lå i Guds handling gjennom dem, og ikke i personene som forrettet dem. En biskop kunne døpe eller gi nattverd i form av sitt embete, ikke i kraft av sin personlighet. Det vokste fram et skille mellom de som kunne lede an i sakramentene fordi de var utnevnt til dette (de geistlige) og resten av menigheten (lekfolket).

Den gammelkatolske kirken la altså vekt på en autoritet som var knyttet til kirkens organisasjon: Det viktigste var ikke hvordan en menighetsleder levde, men at han var utnevnt av Kirken. Siden de fleste kristne lederne på den tiden var oppriktige kristne, så skjedde ikke så mye skade til å begynne med. Men på sikt åpnet denne tankegangen for at Kirken skulle få ledere som stod veldig fjernt fra Jesus sine holdninger. Opposisjonsbevegelsene la derimot vekt på troverdigheten som var knyttet til den enkelte person: Bare den som levde i tråd med Guds ord, kunne få en lederposisjon i menighetene.