Den katolske kirke tar form

Fra slutten av aposteltiden (år 100) begynte det en prosess med sentralisering av makt i Kirken. De første misjonærene hadde grunnlagt enkle, frittstående menigheter. Hver menighet ble ledet av et team av mennesker, kalt «eldste» (Apg 14,23 +Titus 1,5). Men det tok ikke mange tiår før de fleste menighetene hadde én sterk hovedleder. Dette utviklet seg videre på 100 og 200-tallet ved at menigheter på små steder ble underlagt menigheter i store byer. Lederne for de store menighetene ble kalt «metropolitter» og fikk etterhvert stor makt.

Med andre ord vokste det fram et hierarki de første århundrene, hvor mer og mer makt ble samlet på få hender. Til slutt endte dette opp med den Kirken som ble den viktigste maktfaktor i Europa gjennom Middelalderen. Denne sentraliserte kirken - som begynte å ta form mellom år 100 og 300 - kalles gjerne for «den gammelkatolske kirke». Det var ennå lenge igjen til den skulle bli «den romersk katolske kirken». For ennå hadde ikke biskopen i Roma noen fortrinn framfor andre mektige biskoper. Fra 200-tallet begynte noen røster å hevde at biskopen i Roma hadde en helt spesiell plass. Men dette synet vant ikke fram den gang – og det vant aldri fram i de østlige delene av riket.

Cyprian er et godt eksempel på denne utviklingen. Striden med katharene ledet til hans holdning om at det ikke finnes noen frelse utenfor Kirken. Da tenkte Cyprian på den katolske kirken, og ikke på andre kristne menigheter. Katharene var jo også kristne, men de nektet å stille seg under det katolske hierarkiet. For Cyprian, var det klart at slike mennesker ikke kunne blir frelst.

En annen ting som skilte den gammelkatolske kirken fra mange andre kristne menigheter på den tiden, var synet på sakramentene . Var sakramentene helt uavhengig av hva slags person som forrettet dem? Kunne for eksempel en biskop som levde i synd, forrette nattverd på en god måte? Mange menigheter mente at det var viktig at slike handlinger som nattverd og dåp, ble ledet av mennesker som levde i samsvar med evangeliet. Den gammelkatolske kirken mente derimot at sakramentenes verdi lå i Guds handling gjennom dem, og ikke i personene som forrettet dem. En biskop kunne døpe eller gi nattverd i form av sitt embete, ikke i kraft av sin personlighet. Det vokste fram et skille mellom de som kunne lede an i sakramentene fordi de var utnevnt til dette (de geistlige) og resten av menigheten (lekfolket).

Den gammelkatolske kirken la altså vekt på en autoritet som var knyttet til kirkens organisasjon: Det viktigste var ikke hvordan en menighetsleder levde, men at han var utnevnt av Kirken. Siden de fleste kristne lederne på den tiden var oppriktige kristne, så skjedde ikke så mye skade til å begynne med. Men på sikt åpnet denne tankegangen for at Kirken skulle få ledere som stod veldig fjernt fra Jesus sine holdninger. Opposisjonsbevegelsene la derimot vekt på troverdigheten som var knyttet til den enkelte person: Bare den som levde i tråd med Guds ord, kunne få en lederposisjon i menighetene.

De rene

På 100 og 200-tallet opplevde menighetene gjentatte perioder med forfølgelse. Men disse var begrenset i geografisk omfang, slik at når menigheten ett sted opplevde forfølgelse, så hadde menigheter andre steder relativ fred. Den første forfølgelsen av kristne som omfattet hele Romerriket fant sted under keiser Decius. I januar 250 gikk det ut ordre om at alle skulle ofre til keiserens bilde. Dette kunne ikke de kristne godta, siden de oppfattet det som avgudsdyrkelse. Men de som nektet, risikerte tortur og henrettelse. Mange kristne døde derfor rundt om i sirkusene de neste to årene.

Noen av de som nektet å ofre til keiseren, slapp likevel unna med livet i behold. Disse ble kalt «bekjennere» - de som hadde satt livet på spill for Kristus, men av ulike grunner likevel overlevd. Men selvfølgelig var det også noen kristne som ikke stod i mot presset. Noen valgte å ofre til keiseren, slik at de berget livet. Da forfølgelsene avtok, ønsket mange av de som hadde sviktet å komme tilbake til menighetene. Hva skulle man gjøre med slike? Kunne man «feige ut» under kampens hete, og så bare komme tilbake til menigheten når faren var over?

Her var meningene delte! Tradisjonelt var det slik at man ikke kunne komme tilbake til menigheten, hvis man hadde sviktet i et avgjørende øyeblikk og satt sitt eget liv foran bekjennelsen av sin tro. Andre synder kunne man få gjenopprettelse etter, men ikke hvis man hadde fornektet Kristus. Det var bare én åpning for en kristen som hadde sviktet under forfølgelsen, og det var hvis en av «bekjennerne» talte vedkommendes sak. Men lett var det ikke å få lov til å komme tilbake for den som hadde sviktet.

En av de kristne som slapp unna med livet i behold var Cyprian, som var biskop i Kartago. Han var dog ikke en av «bekjennerne», men hadde rett og slett rømt byen for å unngå forfølgelsene. Da han returnerte til byen etter at forfølgelsene var stilnet av, så var han tilhenger av en inkluderende linje. Han mente at alle som ønsket å komme tilbake til menigheten skulle få lov, men at de først måtte ha en tid med bot og anger. Dette ble møtt med stor skepsis: Enten skulle man få tilgivelse med en gang, eller så skulle man ikke slippe inn i det hele tatt. Cyprians stilling i menigheten ble jo heller ikke styrket av at han selv hadde rømt unna forfølgelsene for å berge livet sitt.

Konflikten gikk så lang at menigheten i Kartago ble delt i to. Novatian (200-258) ble valgt til biskop for den strengeste gruppa. Splittelsen spredte seg langt ut over Kartago, og det ble dannet nye menigheter over det meste av Romerriket. Fire hundre år senere fantes det fortsatt rester av dette nye kirkesamfunnet som ble dannet. Men på 600-tallet hadde den etablerte kirke fått tilgang til statens maktmidler og klarte å sette en stopper for splittelsen - med sverd i hånda…

Novatian og hans medarbeidere ønsket er «ren» menighet som kun var for de som var personlige kristne, og som etter deres skjønn levde i samsvar med sin bekjennelse. Disse menighetene fikk derfor tilnavnet «katharer» som kommer av det greske ordet for «ren». Fra ordet kathar har vi utledet vårt ord «kjetter». Gjennom kirkehistorien har en rekke kristne bevegelser fått tilnavnet «katharer». Disse gruppene har variert i stor grad med hensyn til teologi, men de har hatt det til felles at de har kritisert den etablerte kirke for å være «verdslig» og «utblandet». Den etablerte kirken har jo rom også for de som ikke har en klar personlig tro, men som likevel av forskjellige grunner ønsker å være medlem. Dette kan ikke katharer godta! Noen av bevegelsene som har blitt kalt katharer var virkelig kjettere, men ofte har de fått tilnavnet simpelthen fordi den etablerte kirken ikke likte konkurransen fra dem.

Montanister

De kristne menighetene fortsatte å vokse i antall og utbredelse utover på 100-tallet. Men samtidig som menigheten vokste i antall, så sank ofte innvielsesnivået hos medlemmene. Allerede den gang måtte man forholde seg til spørsmålet om hva som er viktigst: Å nå mange – eller at de man når lever helhjertet for det de tror på. Man ønsker seg jo helst begge deler, men det er ikke alltid så lett å få til. På 100-tallet ble menighetene derfor gradvis mindre radikale – og mer «verdslige». Som en motvekt mot dette vokste det fram fornyelsesbevegelser både innenfor og utenfor kirken. En av de mest omfattende av disse bevegelsene ble kjent som «montanister».

De fikk sitt navn etter en av deres sentrale ledere, som het Montanus. Han var fra Frygia i det som i dag er Tyrkia. I år 156 begynte han å undervise om behovet for mer radikal etterfølgelse av Kristus. Da keiser Markus Aurelius beordret en ny forfølgelse av de kristne i år 177, vokste forventningene om Kristi snarlige gjenkomst. Under slike omstendigheter fikk montanistenes budskap om innvielse og forsakelse god grobunn, og de spredde seg raskt. I de vestlige delene forble montanistene som regel en del av den etablerte kirke, men i øst ble en mengde selvstendige menigheter etablert. I mange byer fantes det derfor både montanistiske og etablerte kirker. Biskopene i den etablerte kirke hadde lite til overs for montanistene. Men det fortelles at kristne som satt og ventet på å bli henrettet for sin tro, ba sammen og velsignet hverandre, enten de tilhørte den eller den annen type menighet.

En av oldtidens mest lysende begavelser var Tertullian (160-220). Tidligere hadde alle lærde skrevet på gresk, men Tertullian skrev på latin, som var dagligspråket i de vestlige delene av Romerriket. Han er kjent for et sitat som mange faktisk tror kommer fra Bibelen, men som altså stammer fra ham – for da han skulle beskrive de kristne sa han: «Se, hvor de elsker hverandre!» Tertullian er anerkjent av den katolske kirke som en av deres mest betydningsfulle kirkefedre, men etter hvert fikk han så store problemer med verdsliggjøringen av den etablerte kirke at han sluttet seg til montanistene.

I vest fortsatte montanismen som en slags «indremisjon» innen den etablerte kirke i flere generasjoner. I øst overlevde de som eget kirkesamfunn helt til omkring år 550. Da ble montanistene under keiser Justinian så hardt forfulgt at de enten ble drept eller spredd for alle vinder. Men så sent som i det åttende århundre kunne man finne rester etter montanistene i øst.

Hva skilte montanistene fra den etablerte kirke? Her møter vi et vanlig problem i all historieskriving: Det er de som overlever som skriver historien. Derfor er det i hovedsak motstandernes litteratur som har overlevd, og det de skriver bør gjerne tas med en klype salt. De har jo en egeninteresse av å svartmale sine motstandere. Det er derfor skrevet mye rart om montanistene. Men det som er klart, er at montanistene var sterke motstandere av framveksten av det kirkelige hierarkiet med biskoper og erkebiskoper. Det var jo denne utviklingen som til slutt endte med en kirke som ble sentralstyrt fra Roma. Dessuten var montanistene sterkt karismatiske. De hadde tro på tungetale og profetier, og de kunne oppleve at folk datt ned på bakken «under Guds kraft». De gikk riktignok for langt i å legge vekt på subjektive åndelige opplevelser, på bekostning av objektiv lære: Men på tross av sine feil og mangler, er det mange som ser montanistene som den første «pinsebevegelse» etter aposteltiden.

Kampen om den rette lære

Romerriket samlet en rekke ulike kulturer og nasjoner innenfor sine grenser. Det gjorde at riket ble fruktbar grunn for et mylder av religioner og filosofier. Mange av disse var «satt sammen» av deler fra ulike gamle religioner. Det var litt «new age» preg over det hele. Enhver kunne sette sammen sin egen livsfilosofi og religion ut fra eget ønske, så kunne man samles med andre som hadde gjort det samme «utvalget». På den måten vokste det fram en rekke sekter og kulter.

Da kristendommen begynte å spre seg i Romerriket, så hadde den mye «godt stoff» i seg til å bygge videre på i slike sammenhenger. Man plukket ut de delene man likte i evangeliene, og slo det sammen med ting man likte fra andre religioner. Det var mange som påberopte seg spesiell åpenbaring og innsikt. Dette medførte at det vokste fram nye grupperinger som var mer eller mindre kristne. Allerede i de yngste skriftene i Det Nye Testamente finner vi spor etter denne utviklingen (se f.eks. 2Tim 2,16-21, Titus 1,10-16, 3Joh 9-10, Åp 2,14-16). Denne utviklingen skjøt fart etter aposteltiden. For da var jo de som kjente Jesus personlig blitt borte, og man kunne ikke lenger sjekke fakta med dem. Det ble derfor ganske tidlig klart for menigheten at man måtte prøve å bevare det opprinnelige budskapet, slik Jesus og de første apostlene hadde forkynt det.

Kirken måtte med andre ord finne et svar på hvordan den skulle bevare den rette læren i møte med vranglærere. Løsningene som ble valgt var delvis gode og delvis dårlige. En ting var å definere «kanon» det vil si definere hvilke skrifter som gjenga det opprinnelige budskapet mest mulig nøyaktig. Det fantes en stor mengde skrifter fra den første tiden. Spørsmålet var: Hvilke av disse gjenga faktisk de første apostlenes lære, og hvilke var sammenblandinger med andre filosofier? Denne prosessen tok lang tid, og fortjener en egen artikkel senere på denne bloggen. Men å definere kanon var uten tvil en god løsning i kampen for den rette lære. På den måten bevarte man jo de opprinnelige skriftene, slik at kommende generasjoner selv kunne ta stilling til Jesu lære.

Den andre løsningen var mer omstridt, nemlig innføringen av kirkelige hierarkier. Noen vil si at dette var en del av Guds plan, mens andre vil si at dette var det største feiltrinnet i kirkehistorien. De første apostlene og profetene hadde reist rundt, og kunne helt uanmeldt dukke opp i en by. Denne praksisen fortsatte etter aposteltiden. Folk kunne dukke uanmeldt opp i en menighet og påstå seg å være både apostler og profeter. Menigheten i Efesos fikk rundt år 100 skryt fordi de hadde «prøvd de som kaller seg apostler, men ikke er det» (Åp 2,2).

Ut over 100-tallet vokste dette problemet i omfang. For å imøtekomme dette, valgte man å strukturere valget av menighetens lederskap, og å gi disse lederne mer autoritet. Det vokste fram systemer for å kvalitetssikre forkynnere og ledere i menigheten. Etter hvert fikk man pastorer og biskoper med stor makt. Selv om man på den måten reduserte problemet med falske lærere i menigheten, så skapte man samtidig nye problemer. Man stoppet nemlig ikke bare de falske profetene, men også de ekte profetiske røstene - de som kunne riste litt opp der det trengtes. Kirken ble dermed mer og mer dominert av administratorene, og av de som kontrollerte sakramentene (som dåp og nattverd).

Den tredje måten man kunne kontrollere læren på var selvfølgelig gjennom ren maktutøvelse. Altså ved at man fysisk forfølger de som lærer noe annet. Deler av kirken sank etter hvert så dypt at den tok i bruk selv dette middelet. Men dette lå heldigvis ennå mange hundre år fram i tid.