Priscillian

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Montanister

De kristne menighetene fortsatte å vokse i antall og utbredelse utover på 100-tallet. Men samtidig som menigheten vokste i antall, så sank ofte innvielsesnivået hos medlemmene. Allerede den gang måtte man forholde seg til spørsmålet om hva som er viktigst: Å nå mange – eller at de man når lever helhjertet for det de tror på. Man ønsker seg jo helst begge deler, men det er ikke alltid så lett å få til. På 100-tallet ble menighetene derfor gradvis mindre radikale – og mer «verdslige». Som en motvekt mot dette vokste det fram fornyelsesbevegelser både innenfor og utenfor kirken. En av de mest omfattende av disse bevegelsene ble kjent som «montanister».

De fikk sitt navn etter en av deres sentrale ledere, som het Montanus. Han var fra Frygia i det som i dag er Tyrkia. I år 156 begynte han å undervise om behovet for mer radikal etterfølgelse av Kristus. Da keiser Markus Aurelius beordret en ny forfølgelse av de kristne i år 177, vokste forventningene om Kristi snarlige gjenkomst. Under slike omstendigheter fikk montanistenes budskap om innvielse og forsakelse god grobunn, og de spredde seg raskt. I de vestlige delene forble montanistene som regel en del av den etablerte kirke, men i øst ble en mengde selvstendige menigheter etablert. I mange byer fantes det derfor både montanistiske og etablerte kirker. Biskopene i den etablerte kirke hadde lite til overs for montanistene. Men det fortelles at kristne som satt og ventet på å bli henrettet for sin tro, ba sammen og velsignet hverandre, enten de tilhørte den eller den annen type menighet.

En av oldtidens mest lysende begavelser var Tertullian (160-220). Tidligere hadde alle lærde skrevet på gresk, men Tertullian skrev på latin, som var dagligspråket i de vestlige delene av Romerriket. Han er kjent for et sitat som mange faktisk tror kommer fra Bibelen, men som altså stammer fra ham – for da han skulle beskrive de kristne sa han: «Se, hvor de elsker hverandre!» Tertullian er anerkjent av den katolske kirke som en av deres mest betydningsfulle kirkefedre, men etter hvert fikk han så store problemer med verdsliggjøringen av den etablerte kirke at han sluttet seg til montanistene.

I vest fortsatte montanismen som en slags «indremisjon» innen den etablerte kirke i flere generasjoner. I øst overlevde de som eget kirkesamfunn helt til omkring år 550. Da ble montanistene under keiser Justinian så hardt forfulgt at de enten ble drept eller spredd for alle vinder. Men så sent som i det åttende århundre kunne man finne rester etter montanistene i øst.

Hva skilte montanistene fra den etablerte kirke? Her møter vi et vanlig problem i all historieskriving: Det er de som overlever som skriver historien. Derfor er det i hovedsak motstandernes litteratur som har overlevd, og det de skriver bør gjerne tas med en klype salt. De har jo en egeninteresse av å svartmale sine motstandere. Det er derfor skrevet mye rart om montanistene. Men det som er klart, er at montanistene var sterke motstandere av framveksten av det kirkelige hierarkiet med biskoper og erkebiskoper. Det var jo denne utviklingen som til slutt endte med en kirke som ble sentralstyrt fra Roma. Dessuten var montanistene sterkt karismatiske. De hadde tro på tungetale og profetier, og de kunne oppleve at folk datt ned på bakken «under Guds kraft». De gikk riktignok for langt i å legge vekt på subjektive åndelige opplevelser, på bekostning av objektiv lære: Men på tross av sine feil og mangler, er det mange som ser montanistene som den første «pinsebevegelse» etter aposteltiden.