Jerusalems fall

I kristendommens barndom var menigheten i Jerusalem den mest dominerende menigheten i kristenheten. Der bodde de opprinnelige apostlene til Jesus, og dit dro alle de mest kjente misjonærer for å drøfte viktige spørsmål. Likevel kan vi lese i Det nye testamentet (NT) om en økende rivalisering mellom de som ønsket en mest mulig jødisk kirke, og de som ønsket kirken mer tilpasset ikke-jøder (hedningene). Men at menigheten i Jerusalem var den toneangivende er det ingen tvil om. Dette skulle imidlertid få en bråstopp 40 år etter denne menighetens grunnleggelse:

I år 66 brøt det ut omfattende opprør mot det romerske styret i Judea. I Jerusalem ble en liten romersk garnison massakrert. Dette ledet til det som kalles den første jødiske krig. Krigen varte til den romerske hærfører Titus inntok Jerusalem i år 70. Tempelet ble da brent ned til grunnen og tempelets hellige utstyr ble ført til Roma. Tretti tusen jøder ble solgt som slaver og 2500 mennesker ble slaktet i gladiatorkamper i forbindelse med en fødselsdagsfest for Titus sin lillebror.

Dette var selvfølgelig først og fremst en katastrofe for de mennesker som ble rammet, og for hele det jødiske folket. Men det medførte også at menigheten i Jerusalem mer eller mindre forsvant over natten. De fire evangeliene ble skrevet ned rundt tiden for denne krigen – noen rett før eller under - og noen av dem rett etter. Det er grunnen til at Jesu ord om Jerusalems undergang («det skal ikke bli stein tilbake på stein») har fått en slik framtredende plass i disse fortellingene. Evangelistene kommenterte rett og slett samtidens politiske situasjon.

Tempelet ble altså ødelagt ganske kort tid etter at de fleste av skriftene i NT var ferdige. Én ting var at den menigheten som er mest framtredende i NT ble borte. Det kunne man komme seg over, siden det var oppstått mange andre menigheter. Jerusalems fall fikk imidlertid langt mer vidtrekkende konsekvenser for kirkens framtid: Det medførte nemlig et varig brudd med kirkens jødiske røtter. Hittil hadde kirken levd i en slags balanse mellom det jødiske og det ikke-jødiske. Men fra nå av tok hedningene helt over. De mest innflytelsesrike menighetene ble nå liggende i byer som Efesos, Antiokia og Aleksandria – altså utenfor tradisjonelle jødiske områder. Selv om det var mange med jødisk bakgrunn i disse byene, så ble menigheten mer og mer «gresk» i sin tankegang.

Paulus hadde sagt i romerbrevet kapittel 11 at hedningene var som en gren podet inn på kirkens jødiske stamme og røtter. Men nå var stammen ødelagt, og bare grenene var igjen. Den kristne kirkes teologi og handlinger er faktisk ennå i dag påvirket av det som skjedde i år 70.

Ignatius

Antiokia var en av de største byene i Romerriket, og hadde omtrent en halv million innbyggere. Her ble den første virkelig internasjonale kristne menighet dannet ca år 40 (Apg 11,19-30). Denne menigheten ble snart det største kraftsenteret i den tidlige kristenheten. Antiokia ble hjemmemenighet for flere av Det nye testamentets mest kjente personer, slik som Paulus, Barnabas og Titus. Peter var også på besøk i denne menigheten minst én gang. (Gal 2,11). Den som var så heldig å få vokse opp åndelig i denne menigheten, hadde virkelig mulighet til å se og høre mennesker som kjente til evangeliets hemmelighet (Ef 6,19). Et av disse medlemmene het Ignatius. Han levde fra år 30 til 107.

I år 70 ble Ignatius hovedleder for menigheten i Antiokia. Dette var ca fem år etter at Paulus og Peter hadde blitt henrettet for sin tros skyld og 30 år etter at menigheten ble grunnlagt. At Ignatius ble satt til å lede menigheten i Antiokia så kort tid etterpå, viser at han hadde tillit fra noen av kristenhetens mest anerkjente personer. Ignatius er en av de såkalte «apostoliske fedre». Begrepet er misvisende, for det dreier seg egentlig om apostlenes disipler. Dette er den generasjonen av ledere som hadde de første apostler som mentorer, og som dermed ble menighetenes ledere i andre og tredje generasjon, etter at de aller første lederne ble borte.

Vi kjenner Ignatius først og fremst gjennom sju brev som han skrev. Disse er fortsatt tilgjengelig for den som har lyst til å lese dem. De gir et spennende innblikk i kristendommens barndom, rett etter at historien i Apostelgjerningene slutter. I det hele tatt finnes det mer litteratur fra denne første kristne tiden enn hva folk flest tror. Ignatius sine brev er faktisk ikke den eldste kristne litteraturen vi kjenner utenfor Bibelen, selv om de ble skrevet mindre enn 80 år etter Jesu død, og bare 7 år etter at den siste av Jesu apostler døde. Det er forbløffende mye litteratur som er bevart fra tidlig kristen tid. Den som ønsker å lese mer om de apostoliske fedre kan skaffe seg Det norske Bibelselskap sin oversettelse av noen av deres skrifter. De fleste folkebiblioteker bør kunne få tak i ett eksemplar. Man kan også lese et mye større utvalg av disse skriftene på engelsk her

Som så mange andre kristne ledere på den tiden, måtte Ignatius betale for sin tro med sitt liv. Da han var 77 år gammel ble han arrestert og ført som fange til Roma, hvor han ble servert til løvene på sirkus. Brevene han etterlot seg viser hvilken utrolig ro disse første kristne hadde i møte med en brutal og urettferdig død.

Fra forfølgelse til innflytelse

Populære bøker som «Da vinci-koden» har vært med å spre en helt feilaktig forestilling om kirkens makt. Mange nordmenn ser ut til å tro at kirken i de første århundrene hadde mulighet til å kontrollere hva folk skulle tro, og hva de skulle lese, og at de på den måten kunne bestemme hva som var «rett» tro – og undertrykke den som mente noe annet enn dem. Denne misforståelsen bunner i at man blander sammen ulike tidsperioder, som er atskilt med flere hundre år. Det er omtrent som å si at FN stod bak Columbus sin reise til Amerika.

Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.

Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.

25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.