Benedikts regel

Benedikt ble født i Nursia i Italia cirka år 480. Han dro til Roma for å studere, men ble så frastøtt av det utsvevende livet som mage førte der i byen at han trakk seg tilbake og levde som eneboer i 3 år. Livsstilen hans vakte da respekt hos et lokalt kloster, og de kalte ham til abbed. Imidlertid var Benedikts iver for reformer så hard kost for de lokale munkene at de slett ikke likte å ha ham som sjef. Det hele endte med at de forsøkte å forgifte ham!

 

Benedikt forlot da klosteret og grunnla i stedet 12 kommuniteter - hver bestående av 12 menn som delte hans forståelse og iver for reformer. Imidlertid oppstod det konflikter med en lokal prest som ikke hadde ry på seg for å leve det mest moralske liv. Benedikt flyttet da til Monte Cassino 130 kilometer sør for Roma. Hans forkynnelse ledet der mange avgudsdyrkere til kristen tro. Her grunnla han cirka år 529 et fellesskap i bygningene til et gammelt romersk tempel, som da ble omgjort til et kristent kloster.

 

Ethvert kloster hadde sine «ordensregler» som alle munker eller nonner måtte følge, selv om reglene varierte fra kloster til kloster. Benedikt laget derfor slike regler også for klosteret på Monte Cassino. Disse ordensreglene ble kjent som «Benedikts regel» - og dette skulle vise seg å bli et av Middelalderens aller viktigste dokumenter. 

 

De første par århundrene etter at Benedikts regel ble nedskrevet levde den relativt anonymt. Den var bare én av en rekke slike ordensregler som ble brukt i forskjellige klostre. Men på 700-tallet ble det lovpålagt for alle munker i frankernes rike å følge Benedikts regel. Frankernes rike omfattet det meste av dagens Frankrike og Tyskland, pluss en hel del til. At Benedikts regel ble den eneste tillatte regel for munker betydde derfor selvfølgelig mye.

 

I løpet av Middelalderen sank det åndelige og moralske nivået ofte til et faretruende lavt nivå i Kirken i Vest-Europa. Klostrene ble preget av mye annet enn oppriktig søken etter Guds vilje. Det oppstod derfor stadige reformbevegelser. Flere av de vellykkede reformer som ble gjennomført var knyttet nettopp til at man ønsket å vende tilbake til Benedikts regel. Dette gjaldt bl.a. bevegelsen som hadde sitt utspring i klosteret i Cluny på 900-tallet og bevegelsen som var knyttet til Bernhard av Clairvaux på 1100-tallet. Hele 600 år etter at Benedikt skrev sin regel var den altså fortsatt et viktig dokument!

 

Benedikts regel er derfor et nyttig dokument å lese for den som ønsker å forstå Kirken i Middelalderen. Den gir et godt inntrykk i hva som ble ansett som viktig for den som ville tjene Gud.  Heldigvis er dokumentet ikke så fryktelig langt, og det finnes i en engelsk oversettelse her

Middelalderen

«Middelalder» er den vanlige betegnelsen på perioden mellom ca år 500 og år 1500. Dette var tiden etter antikkens undergang og før den moderne tid begynte. De fleste av oss tenker på Middelalderen som en tid med fattigdom, uvitenhet og overtro – dominert av en Kirke under ledelse av tvilsomme paver som bestemte hva alle skulle tro og mene.

 

Men dette er en karikert framstilling. For det første er jo dette kun et europeisk perspektiv. I andre deler av verden fulgte historiens utvikling helt andre mønstre. For det andre så hadde paven kun makt i Vest-Europa, og kun en liten del av verdens kristne levde jo i Vest-Europa – de fleste kristne levde i Øst-Europa, Nord-Afrika og Asia. For det tredje så dekker begrepet «middelalderen» hele 1000 år. Naturlig nok varierte livsvilkår, politikk og religion mye over så lang tid. Middelalderen var altså ikke én periode hvor alt var mørkt og ingen utvikling skjedde. Tvert i mot var det stor utvikling gjennom de 1000 årene som dette gjelder.

 

Det som derimot er sant, er at begynnelsen på Middelalderen var nedgangstider for Vest-Europa. Roma hadde vært den dominerende makt i mange hundre år. Den romerske myndighet sørget for et nivå av trygghet for handel og personer som gjorde at velstanden vokste. Etterhvert kom Romerriket inn i en forfallstid som varte i mange generasjoner. Et viktig skritt på «veien nedover» for Romerriket var da riket ble delt i to: Et østromersk rike hvor gresk var offisielt språk, og et vestromersk rike hvor latin var offisielt språk. Fra år 395 var denne splittelsen ugjenkallelig. Dette er viktig for å forstå kirkehistorien: For det var bare den vestlige delen av riket som etterhvert ble dominert av Pavekirken, mens de østlige delene av riket fortsatte som før relativt upåvirket av utviklingen i vest. Det østlige riket besto helt inntil Bysants ble erobret av muslimer i 1453. De kristne som levde i Asia utenfor Romerriket ble selvfølgelig heller ikke dominert av paven i Roma.

 

I år 410 ble Roma erobret av vestgoterne under ledelse av Alarik. Dette var første gang på 800 år at Roma hadde vært under kontroll av fiender. I år 476 ble Roma nok en gang ble erobret av et germansk folkeslag og den siste keiser i Roma ble avsatt. Dermed var imperiet med utspring i Roma endelig oppløst etter nesten 1000 års eksistens. Denne hendelsen regnes av mange som avslutningen av antikken og begynnelsen på Middelalderen.

 

Tiden rett før Romas fall og i generasjonene som fulgte, blir gjerne kalt folkevandringstiden. Mange folkeslag var på jakt etter nye landområder å slå seg ned i. Fra den tidlige folkevandringstiden er folkeslag som gotere, vandaler og hunere kjent. Seinere kom det vikinger fra nord og muslimske erobrere fra sør og øst. Dette førte til mange væpnede konflikter, og ofte til at gamle samfunnsstrukturer gikk i oppløsning. Kort sagt ble Vest-Europa preget av kaos. Når etablerte strukturer i samfunnet går i oppløsning blir handel, utdannelse, kultur, osv, lidende. Dermed ble den tidlige Middelalder (ca år 500-1000) preget av fattigdom og kulturell tilbakegang.

 

Ved inngangen til Middelalderen hadde altså Europa mistet sitt gamle fundament som Romerriket hadde vært en garantist for, selv med alle de feil og mangler som var i det imperiet. I det «tomrommet» som ble skapt etter Romerrikets kollaps og alle folkevandringene, var det at Kirken etterhvert vokste fram som den samlende kraft i Vest-Europa, selv om den brukte noen hundre år på denne prosessen. Kirken ble etterhvert pådriver for nye kulturelle prosjekter (kirkebygg og utsmykkinger), utdannelse (katedralskoler og universiteter) og sykepleie. Ja, selv rettsvesenet kom under Kirkens påvirkning og Kirken påvirket innsettelsen av fyrster og regenter. Romerriket hadde hatt mange nasjoner under sin myndighet. I Middelalderen forsvant denne internasjonale overbygningen. Det ble en styrke for Kirken at den midt i den politiske oppløsningen fortsatt var en internasjonal bevegelse, selv om den også opplevde sine splittelser og stridigheter.

Patrick, Irlands apostel

Patrick ble født inn i en velstående kristen familie i England, antakelig i år 387. Han hadde mer uflaks enn normalt - da han som sekstenåring ble tatt til fange av sjørøvere og solgt som slave til Irland. Mens Patrick var slave ble hans tro styrket og han ba mye.  Men etter seks år klarte han til slutt å rømme fra slaveriet og komme seg tilbake til hjemlandet.

 

Noen år etter at han kom tilbake til England hadde Patrick en visjon: Han så en mann kom mot ham og ga ham et brev som hadde tittelen «Irenes røst». Da Patrick begynte å lese brevet, kunne han faktisk høre irer som snakket til ham. De ba ham inntrengende om å komme tilbake til Irland for å være sammen med dem.

 

Han besluttet seg derfor for å dra tilbake til sine tidligere «eiere» - for å forkynne evangeliet for dem. Det vakte ikke liten oppstand da den tidligere slaven vendte tilbake av egen fri vilje! Patrick sine opplevelser etter han kom tilbake til Irland, står ikke tilbake for det man kan lese i dagens fantasyromaner, inklusive maktdemonstrasjoner i møte med lokale druider. To brev skrevet av Patrick selv har overlevd helt til vår tid og de forteller om hans opplevelser i Irland. Men ut over dette ble det også skrevet mange historier om ham i etterkant - og det er ikke alltid like lett å skille fakta fra overdrivelser.

 

Men én ting er sikkert: Patricks selvoppforende arbeid ga frukter. I løpet av 400-tallet ble det etablert en rekke kristne menigheter i dette inntil da helt «hedenske» Irland. Disse keltiske menighetene ekspanderte etterhvert til andre land og etablerte flere velkjente klostre, slik som på Lindisfarne og Iona. Derfra ble det sendt misjonærer over hele Nord-Europa, inkludert de første kjente kristne misjonærer til Norge.

 

Patrick feires i dag som Irlands skytshelgen. Hans minnedag 17. mars regnes som Irlands nasjonaldag og er kjent som «St. Patrick’s Day»

Wulfila og Bibelen på gotisk

Goterne var et germansk folkeslag som muligens stammet fra Skandinavia. De utvandret til Polen og videre til Russland. På 200-tallet erobret de de nordlige områdene av det romerske riket og la blant annet under seg det nåværende Romania.

 

Wulfila (311-383) var fra Lille-Asia (dagens Tyrkia). Men han vokste opp blant goterne og kunne derfor språket deres. Wulfila ble kristen under et opphold i Konstantinopel (Istanbul). År 341 ble han sendt ut som misjonær til goterne. Her møtte han en veldig annerledes misjonsoppgave enn de første apostlene. Paulus kunne forkynne på gresk - et språk som de aller fleste i Romerriket forstod. Han kunne også referere til Skriften siden det fantes en gresk oversettelse av Det Gamle Testamente.

 

Goterne derimot hadde ikke noe eget skriftspråk. For at Wulfila skulle kunne drive bibelundervisning måtte han derfor først lage et skriftspråk for goterne. Ja, faktisk begynte han med å lage et gotisk alfabet, før han lagde selve skrivereglene. Deretter måtte han oversette hele Bibelen til gotisk. Så måtte jo folk lære å lese! Først etter alt dette kunne folket lese på egen hånd og slik lære Bibelen å kjenne. Dette var en kjempestor jobb! Men helt siden Wulfila har denne type arbeid blitt gjentatt og gjentatt av utallige misjonærer. Ennå i dag er det misjonærer som jobber på denne måten.

 

Wulfila hadde en noe avvikende teologi fra Kirken. Men arbeidet hans ga store resultater. For det første fikk jo goterne tilgang på Guds ord på sitt eget språk. For det andre tok goterne kristendommen som sin offisielle religion i år 370 – altså mindre enn 30 år etter at Wulfila reiste ut som misjonær. Etter at goterne hadde tatt kristendommen som sin offisielle religion, begynte dette å spre seg til andre germanske folkeslag i Europa. – til folkeslag med så vanskelige navn som langobarder, vandaler og burgundere.

Nestorius

De fleste blir overrasket over å høre at det fantes like mange kristne øst for Jerusalem som vest for Jerusalem i oldtiden. Fordi de fleste historiebøker er skrevet av europeere, så tror vi at det bare er i Europa at viktige ting har skjedd. Men Kirken i Europa var bare en liten del av hele bildet – mye skjedde både i Asia og i Afrika.

Biskop Nestorius ble fordømt på et kirkemøte i Efesos år 431. Han dro da østover til det iranske riket hvor han og hans meningsfeller ble tatt godt i mot. Nestorius hadde en noe avvikende lære om Kristus. Men den var ikke mer forskjellig enn at de kirkesamfunn som oppstod som et resultat av denne splittelsen ennå i dag regnes som kristne kirker. En av Nestorius egne bøker ble gjenfunnet så sent som i 1895 og den viste at hans lære slett ikke var så avvikende som kirkehistorikerne hittil hadde trodd.

Nestorianerne og andre østlige kirker drev et særdeles omfattende misjonsarbeid i Asia. Langs hele Silkeveien fram til Kina ble det etablert kristne menigheter. I Kinas gamle hovedstad ble det i år 781 satt opp en minnestein over kristne misjonærers ankomst til keiserens hoff, noe som skal ha skjedd i år 635. I Tibet ble de kristne forfulgt på 800-tallet, noe som viser at det på den tiden var et betydelig antall kristne der.

Andre østlige kirker evangeliserte lenger sør - hele veien til India og videre østover. Flere av disse kirkesamfunnene eksisterer den dag i dag. Noen av de andre kirkesamfunnene ble nesten utryddet av Islams ekspansjon i de følgende århundrene. Hele dette kapittelet i Kirkens historie hadde rettferdiggjort en helt egen blogg, for her er det mye interessant å hente.

Priscillian

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Augustin

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.