Romerriket samlet en rekke ulike kulturer og nasjoner innenfor sine grenser. Det gjorde at riket ble fruktbar grunn for et mylder av religioner og filosofier. Mange av disse var «satt sammen» av deler fra ulike gamle religioner. Det var litt «new age» preg over det hele. Enhver kunne sette sammen sin egen livsfilosofi og religion ut fra eget ønske, så kunne man samles med andre som hadde gjort det samme «utvalget». På den måten vokste det fram en rekke sekter og kulter.
Da kristendommen begynte å spre seg i Romerriket, så hadde den mye «godt stoff» i seg til å bygge videre på i slike sammenhenger. Man plukket ut de delene man likte i evangeliene, og slo det sammen med ting man likte fra andre religioner. Det var mange som påberopte seg spesiell åpenbaring og innsikt. Dette medførte at det vokste fram nye grupperinger som var mer eller mindre kristne. Allerede i de yngste skriftene i Det Nye Testamente finner vi spor etter denne utviklingen (se f.eks. 2Tim 2,16-21, Titus 1,10-16, 3Joh 9-10, Åp 2,14-16). Denne utviklingen skjøt fart etter aposteltiden. For da var jo de som kjente Jesus personlig blitt borte, og man kunne ikke lenger sjekke fakta med dem. Det ble derfor ganske tidlig klart for menigheten at man måtte prøve å bevare det opprinnelige budskapet, slik Jesus og de første apostlene hadde forkynt det.
Kirken måtte med andre ord finne et svar på hvordan den skulle bevare den rette læren i møte med vranglærere. Løsningene som ble valgt var delvis gode og delvis dårlige. En ting var å definere «kanon» det vil si definere hvilke skrifter som gjenga det opprinnelige budskapet mest mulig nøyaktig. Det fantes en stor mengde skrifter fra den første tiden. Spørsmålet var: Hvilke av disse gjenga faktisk de første apostlenes lære, og hvilke var sammenblandinger med andre filosofier? Denne prosessen tok lang tid, og fortjener en egen artikkel senere på denne bloggen. Men å definere kanon var uten tvil en god løsning i kampen for den rette lære. På den måten bevarte man jo de opprinnelige skriftene, slik at kommende generasjoner selv kunne ta stilling til Jesu lære.
Den andre løsningen var mer omstridt, nemlig innføringen av kirkelige hierarkier. Noen vil si at dette var en del av Guds plan, mens andre vil si at dette var det største feiltrinnet i kirkehistorien. De første apostlene og profetene hadde reist rundt, og kunne helt uanmeldt dukke opp i en by. Denne praksisen fortsatte etter aposteltiden. Folk kunne dukke uanmeldt opp i en menighet og påstå seg å være både apostler og profeter. Menigheten i Efesos fikk rundt år 100 skryt fordi de hadde «prøvd de som kaller seg apostler, men ikke er det» (Åp 2,2).
Da kristendommen begynte å spre seg i Romerriket, så hadde den mye «godt stoff» i seg til å bygge videre på i slike sammenhenger. Man plukket ut de delene man likte i evangeliene, og slo det sammen med ting man likte fra andre religioner. Det var mange som påberopte seg spesiell åpenbaring og innsikt. Dette medførte at det vokste fram nye grupperinger som var mer eller mindre kristne. Allerede i de yngste skriftene i Det Nye Testamente finner vi spor etter denne utviklingen (se f.eks. 2Tim 2,16-21, Titus 1,10-16, 3Joh 9-10, Åp 2,14-16). Denne utviklingen skjøt fart etter aposteltiden. For da var jo de som kjente Jesus personlig blitt borte, og man kunne ikke lenger sjekke fakta med dem. Det ble derfor ganske tidlig klart for menigheten at man måtte prøve å bevare det opprinnelige budskapet, slik Jesus og de første apostlene hadde forkynt det.
Kirken måtte med andre ord finne et svar på hvordan den skulle bevare den rette læren i møte med vranglærere. Løsningene som ble valgt var delvis gode og delvis dårlige. En ting var å definere «kanon» det vil si definere hvilke skrifter som gjenga det opprinnelige budskapet mest mulig nøyaktig. Det fantes en stor mengde skrifter fra den første tiden. Spørsmålet var: Hvilke av disse gjenga faktisk de første apostlenes lære, og hvilke var sammenblandinger med andre filosofier? Denne prosessen tok lang tid, og fortjener en egen artikkel senere på denne bloggen. Men å definere kanon var uten tvil en god løsning i kampen for den rette lære. På den måten bevarte man jo de opprinnelige skriftene, slik at kommende generasjoner selv kunne ta stilling til Jesu lære.
Den andre løsningen var mer omstridt, nemlig innføringen av kirkelige hierarkier. Noen vil si at dette var en del av Guds plan, mens andre vil si at dette var det største feiltrinnet i kirkehistorien. De første apostlene og profetene hadde reist rundt, og kunne helt uanmeldt dukke opp i en by. Denne praksisen fortsatte etter aposteltiden. Folk kunne dukke uanmeldt opp i en menighet og påstå seg å være både apostler og profeter. Menigheten i Efesos fikk rundt år 100 skryt fordi de hadde «prøvd de som kaller seg apostler, men ikke er det» (Åp 2,2).
Ut over 100-tallet vokste dette problemet i omfang. For å imøtekomme dette, valgte man å strukturere valget av menighetens lederskap, og å gi disse lederne mer autoritet. Det vokste fram systemer for å kvalitetssikre forkynnere og ledere i menigheten. Etter hvert fikk man pastorer og biskoper med stor makt. Selv om man på den måten reduserte problemet med falske lærere i menigheten, så skapte man samtidig nye problemer. Man stoppet nemlig ikke bare de falske profetene, men også de ekte profetiske røstene - de som kunne riste litt opp der det trengtes. Kirken ble dermed mer og mer dominert av administratorene, og av de som kontrollerte sakramentene (som dåp og nattverd).
Den tredje måten man kunne kontrollere læren på var selvfølgelig gjennom ren maktutøvelse. Altså ved at man fysisk forfølger de som lærer noe annet. Deler av kirken sank etter hvert så dypt at den tok i bruk selv dette middelet. Men dette lå heldigvis ennå mange hundre år fram i tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar