På 100 og 200-tallet opplevde menighetene gjentatte perioder med forfølgelse. Men disse var begrenset i geografisk omfang, slik at når menigheten ett sted opplevde forfølgelse, så hadde menigheter andre steder relativ fred. Den første forfølgelsen av kristne som omfattet hele Romerriket fant sted under keiser Decius. I januar 250 gikk det ut ordre om at alle skulle ofre til keiserens bilde. Dette kunne ikke de kristne godta, siden de oppfattet det som avgudsdyrkelse. Men de som nektet, risikerte tortur og henrettelse. Mange kristne døde derfor rundt om i sirkusene de neste to årene.
Noen av de som nektet å ofre til keiseren, slapp likevel unna med livet i behold. Disse ble kalt «bekjennere» - de som hadde satt livet på spill for Kristus, men av ulike grunner likevel overlevd. Men selvfølgelig var det også noen kristne som ikke stod i mot presset. Noen valgte å ofre til keiseren, slik at de berget livet. Da forfølgelsene avtok, ønsket mange av de som hadde sviktet å komme tilbake til menighetene. Hva skulle man gjøre med slike? Kunne man «feige ut» under kampens hete, og så bare komme tilbake til menigheten når faren var over?
Her var meningene delte! Tradisjonelt var det slik at man ikke kunne komme tilbake til menigheten, hvis man hadde sviktet i et avgjørende øyeblikk og satt sitt eget liv foran bekjennelsen av sin tro. Andre synder kunne man få gjenopprettelse etter, men ikke hvis man hadde fornektet Kristus. Det var bare én åpning for en kristen som hadde sviktet under forfølgelsen, og det var hvis en av «bekjennerne» talte vedkommendes sak. Men lett var det ikke å få lov til å komme tilbake for den som hadde sviktet.
En av de kristne som slapp unna med livet i behold var Cyprian, som var biskop i Kartago. Han var dog ikke en av «bekjennerne», men hadde rett og slett rømt byen for å unngå forfølgelsene. Da han returnerte til byen etter at forfølgelsene var stilnet av, så var han tilhenger av en inkluderende linje. Han mente at alle som ønsket å komme tilbake til menigheten skulle få lov, men at de først måtte ha en tid med bot og anger. Dette ble møtt med stor skepsis: Enten skulle man få tilgivelse med en gang, eller så skulle man ikke slippe inn i det hele tatt. Cyprians stilling i menigheten ble jo heller ikke styrket av at han selv hadde rømt unna forfølgelsene for å berge livet sitt.
Konflikten gikk så lang at menigheten i Kartago ble delt i to. Novatian (200-258) ble valgt til biskop for den strengeste gruppa. Splittelsen spredte seg langt ut over Kartago, og det ble dannet nye menigheter over det meste av Romerriket. Fire hundre år senere fantes det fortsatt rester av dette nye kirkesamfunnet som ble dannet. Men på 600-tallet hadde den etablerte kirke fått tilgang til statens maktmidler og klarte å sette en stopper for splittelsen - med sverd i hånda…
Novatian og hans medarbeidere ønsket er «ren» menighet som kun var for de som var personlige kristne, og som etter deres skjønn levde i samsvar med sin bekjennelse. Disse menighetene fikk derfor tilnavnet «katharer» som kommer av det greske ordet for «ren». Fra ordet kathar har vi utledet vårt ord «kjetter». Gjennom kirkehistorien har en rekke kristne bevegelser fått tilnavnet «katharer». Disse gruppene har variert i stor grad med hensyn til teologi, men de har hatt det til felles at de har kritisert den etablerte kirke for å være «verdslig» og «utblandet». Den etablerte kirken har jo rom også for de som ikke har en klar personlig tro, men som likevel av forskjellige grunner ønsker å være medlem. Dette kan ikke katharer godta! Noen av bevegelsene som har blitt kalt katharer var virkelig kjettere, men ofte har de fått tilnavnet simpelthen fordi den etablerte kirken ikke likte konkurransen fra dem.
Noen av de som nektet å ofre til keiseren, slapp likevel unna med livet i behold. Disse ble kalt «bekjennere» - de som hadde satt livet på spill for Kristus, men av ulike grunner likevel overlevd. Men selvfølgelig var det også noen kristne som ikke stod i mot presset. Noen valgte å ofre til keiseren, slik at de berget livet. Da forfølgelsene avtok, ønsket mange av de som hadde sviktet å komme tilbake til menighetene. Hva skulle man gjøre med slike? Kunne man «feige ut» under kampens hete, og så bare komme tilbake til menigheten når faren var over?
Her var meningene delte! Tradisjonelt var det slik at man ikke kunne komme tilbake til menigheten, hvis man hadde sviktet i et avgjørende øyeblikk og satt sitt eget liv foran bekjennelsen av sin tro. Andre synder kunne man få gjenopprettelse etter, men ikke hvis man hadde fornektet Kristus. Det var bare én åpning for en kristen som hadde sviktet under forfølgelsen, og det var hvis en av «bekjennerne» talte vedkommendes sak. Men lett var det ikke å få lov til å komme tilbake for den som hadde sviktet.
En av de kristne som slapp unna med livet i behold var Cyprian, som var biskop i Kartago. Han var dog ikke en av «bekjennerne», men hadde rett og slett rømt byen for å unngå forfølgelsene. Da han returnerte til byen etter at forfølgelsene var stilnet av, så var han tilhenger av en inkluderende linje. Han mente at alle som ønsket å komme tilbake til menigheten skulle få lov, men at de først måtte ha en tid med bot og anger. Dette ble møtt med stor skepsis: Enten skulle man få tilgivelse med en gang, eller så skulle man ikke slippe inn i det hele tatt. Cyprians stilling i menigheten ble jo heller ikke styrket av at han selv hadde rømt unna forfølgelsene for å berge livet sitt.
Konflikten gikk så lang at menigheten i Kartago ble delt i to. Novatian (200-258) ble valgt til biskop for den strengeste gruppa. Splittelsen spredte seg langt ut over Kartago, og det ble dannet nye menigheter over det meste av Romerriket. Fire hundre år senere fantes det fortsatt rester av dette nye kirkesamfunnet som ble dannet. Men på 600-tallet hadde den etablerte kirke fått tilgang til statens maktmidler og klarte å sette en stopper for splittelsen - med sverd i hånda…
Novatian og hans medarbeidere ønsket er «ren» menighet som kun var for de som var personlige kristne, og som etter deres skjønn levde i samsvar med sin bekjennelse. Disse menighetene fikk derfor tilnavnet «katharer» som kommer av det greske ordet for «ren». Fra ordet kathar har vi utledet vårt ord «kjetter». Gjennom kirkehistorien har en rekke kristne bevegelser fått tilnavnet «katharer». Disse gruppene har variert i stor grad med hensyn til teologi, men de har hatt det til felles at de har kritisert den etablerte kirke for å være «verdslig» og «utblandet». Den etablerte kirken har jo rom også for de som ikke har en klar personlig tro, men som likevel av forskjellige grunner ønsker å være medlem. Dette kan ikke katharer godta! Noen av bevegelsene som har blitt kalt katharer var virkelig kjettere, men ofte har de fått tilnavnet simpelthen fordi den etablerte kirken ikke likte konkurransen fra dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar