lørdag 18. juli 2009

Senantikken

«Antikken» er en betegnelse på en periode i Europa som varte i tusen år - fra cirka år 500 før Kristus til cirka år 500 etter Kristus. Perioden fra 300-500 e.Kr. kalles derfor gjerne for senantikken. Det var slutten på en meget lang periode hvor landene rundt Middelhavet hadde hatt en felles «global» kultur. Selv om det var store lokale forskjeller, så ble det internasjonale samfunnet holdt sammen av to sterke elementer. Det ene elementet var det greske språket. Alle velutdannede mennesker snakket gresk, og svært mange uten utdanning gjorde det også. Dette gjorde at ting som ble skrevet i Egypt eller i Syria med enkelhet kunne forstås av utdannede mennesker i Frankrike eller Spania.

Det andre viktige elementet i denne internasjonale kulturen var Romerriket. Roma hadde i mange hundre år vært verdens maktsentrum. Middelhavet var en «innsjø» midt i det romerske imperium. Men dette endret seg mot slutten av antikken. Roma som hadde virket uovervinnelig i generasjoner, ble flere ganger beleiret og erobret i senantikken. Man regner ofte Romas erobring av germanske stammer under ledelse av Odovakar i år 476 som den endelige slutten på antikken og begynnelsen på Middelalderen. Ved Romas fall gikk de vestlige delene av Romerriket under for godt. I vest var da latin i full fart med å fortrenge gresk som de lærdes språk. Når man nådde fram til år 500 hadde derfor de to viktigste kjennetegnene på den gamle kulturen blitt borte: Romerriket og klassisk gresk som internasjonalt språk. Antikken var over, og Middelalderen hadde begynt.

Romas fall var et resultat av store folkevandringer i Europa. Siden Romerriket hadde mistet mye av sin kraft, ble til slutt Roma offer for noen av disse folkeslagene som var på vandring. Disse folkevandringene endret maktforhold og kultur over hele kontinentet. Helt her opp i Norge merket man effekten av disse folkevandringene, og mange bygder har ennå rester av slike gamle bygdeborger som ble laget til forsvar mot innvandrende folkegrupper. Vandalene var et av disse folkeslagene som var på vandring sør i Europa og i Afrika, og fortsatt setter vi likhetstegn mellom «vandaler» og «ødeleggelse». Dette er også perioden hvor angelsakserne invaderte Britannia og sagnene om Kong Arthur stammer fra.

Romerrikets østlige deler overlevde med sin hovedstad Bysants (dagens Istanbul). Der levde også det greske språket videre, og dermed kunnskapen om antikkens kultur og filosofi. Da Bysants ble erobret 1000 år senere – av tyrkerne i 1453 - skulle det bidra sterkt til avslutningen av Middelalderen. På den måten kan man si at erobringene av senantikkens to store byer – Roma og Bysants – markerte henholdsvis begynnelsen og slutten på Middelalderen. Mellom de to erobringene var det cirka tusen år.

Kirken gikk i løpet av senantikken fra å være en forfulgt minoritet til å bli den dominerende politiske, religiøse og kulturelle faktor i Vest-Europa. Dette førte ikke bare til ytre endringer for kirken. Den måtte også omdefinere sin egen forståelse av seg selv og sitt forhold til omverdenen. Tidligere hadde «verden» stått i klar opposisjon til Kirken, men nå hadde Kirken etterhvert minst like mye makt som de «verdslige» lederne. Dermed opplevde Kirken like stor indre endring, som det den opplevde ytre endringer. Senantikken ble derfor en periode med store meningsbrytninger også innad i Kirken. Dette er tiden da de store kirkekonsilene ble holdt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar