Fra 120 til to milliarder

Det hele startet med 120 mennesker som var samlet i Jerusalem ca år 30. Jesus hadde blitt korsfestet, men hadde stått opp igjen fra de døde. Disse 120 menneskene hadde vært sammen med Jesus. Blant dem som var samlet var Maria, Jesu egen mor, og 11 av hans nærmeste venner. Nå satt de og ba. Plutselig kom det en lyd som lignet på en storm. De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale om Guds storverk. Den dagen ble 3000 mennesker lagt til menigheten.

Siden den gang har den kristne kirke vokst til å dekke alle verdens nasjoner. Den er uten tvil den største ”forening” som verden noen sinne har sett. To tusen år etter Pinsedag er ca 2 milliarder mennesker tilsuttet den bevegelsen som startet med 120 mennesker i Jerusalem. Ikke alle disse er det vi gjerne kaller ”født på ny”, men dette er antallet som slutter seg til en kristen kirke i form av medlemskap eller lignende.

Det hele startet i Midt-Østen. Derfra spredte evangeliet seg i løpet av noen generasjoner i alle himmelretninger. Kristne menigheter ble plantet fra Britannia i vest til India i øst - fra dagens Tyskland i nord til Etiopia i sør. De første århundrene var likevel menighetenes tyngdepunkt rundt de østlige delene av Middelhavet: Nord-Afrika, Midt-Østen og Tyrkia.

På 600-tallet ble Islam grunnlagt i Arabia av Muhammed. Denne religionen spredte seg raskt gjennom en rekke erobringskriger. På 700-tallet hadde muslimske hærer erobret land fra Spania til India. Kristne i disse områdene ble i stor grad enten drept eller tvangskonvertert til Islam. Men ennå i dag finnes det til dels store kirkesamfunn i noen av disse landene som stammer tilbake fra tiden før den muslimske erobringen.

Etter den muslimske invasjonen flyttet tyngdepunktet for de kristne menighetene seg til Europa. Dette er i Middelalderen, hvor den katolske kirkes makt i vår verdensedel ble etablert for alvor. Pavens makt vokste i Vest-Europa. Bysants (dagens Istanbul) var det viktigste sentrum for menighetene i de østlige delene av Europa. På 1500-tallet kom reformasjonen, som frigjorde menighetene i Nord-Europa fra den katolske kirke. Etter dette hadde man grovt sett protestantiske menigheter i nord, katolske menigheter i sør og ortodokse menigheter i øst. Europa fortsatte slik som kristendommens tyngdepunkt helt fram til og med 1800-tallet.

I løpet av 1900-tallet framstod Nord-Amerika mer og mer som et tyngdepunkt for kristendommen. I Europa mistet menighetene millioner av medlemmer, og kristendommen ble skjøvet til side i den offentlige debatt. Men i denne perioden holdt særlig USA fast på kristendommen som en bærende kraft i samfunnet, noe som stadig forvirrer mange europeere som prøver å forstå amerikansk politikk. Samtidig var menighetene Nord-Amerika veldig aktive i verdensmisjon og annet kristent arbeid.

I løpet av siste generasjon har tyngdepunktet nok en gang flyttet seg. Stadig flere mennesker i USA fjerner seg fra sine kristne røtter. Men samtidig utbrer evangeliet seg med rekordfart i Latin-Amerika, Afrika og Asia: Sør-Korea med sine 50 millioner innbyggere har flere bibelskolestudenter enn hele Vest-Europa til sammen. Brasil er i ferd med å bli en av de viktigste nasjoner med hensyn til å sende ut misjonærer. Stadig flere initiativ som påvirker menigheter i hele verden har sin opprinnelse i land som Argentina og Kina.

I Norge tenker mange at den kristne kirke er på tilbakegang. Men dette stemmer ikke. På tross av alle de feil som er blitt begått i menighetens navn, så har verden aldri sett en mer framgangsrik bevegelse. Ikke bare er den spredd over hele verden, men evangeliet har også brutt språklige og kulturelle grenser, slik at vi nærmer oss oppfyllelsen av den visjon som Jesaja hadde for 2500 år siden:

«Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren.» (Jes 66,19-20)