Fire doktorer

I overgangen mellom antikken og middelalderen så var det fire teologer som fikk svært stor betydning for Kirken i Vest-Europa. Disse kalles gjerne for «doktorer» i betydningen spesielt fremstående lærere. Den som vil forstå mer av den romersk-katolske kirken i Middelalderen bør se litt nærmere på disse fire:

Den første av disse var Ambrosius (339-397). Han var oppvokst i en rik og innflytelsesrik familie. Men da han var cirka 35 år gammel ble han utnevnt til biskop i Milano, og det første han da gjorde var å kvitte seg med rikdommen sin. I hele sin tid som biskop var han kjent for å være svært frittalende og modig. Det sies at han hver søndag ba følgende bønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flammer til å elske og frykte deg!»

Aller størst betydning fikk nok Ambrosius gjennom sin påvirkning på en av de som hørte ham tale i Milano - nemlig Augustin (354-430). Knapt noe annet menneske påvirket Europas historie de neste 1000 år på en sterkere måte enn Augustin. Derfor skal jeg skrive en egen artikkel om ham.

Den tredje av disse «doktorene» var Hieronymus (331 419). Hans store bidrag var en ny oversettelse av Bibelen til latin. Latin var jo på den tiden språket som folk flest snakket i den delen av verden. Derfor var hans oversettelse – kjent som Vulgata – en stor velsignelse. At europeerne i seinere tider bare fikk lov å bruke denne oversettelsen – selv etter at latin ikke lenger var folkets dagligspråk - kan man jo ikke laste Hieronymus for. På engelsk er for øvrig Hieronymus kjent som Jerome.

Den fjerde av «doktorene» var Gregor (540-604). Han ble pave 3. september 590, og er mest kjent som «Gregor den store». For en protestant, så framstår nok Gregor som en høyst blandet opplevelse. Han gikk blant annet aktivt inn for sjelemesser for de døde. Men han var en dyktig administrator, og revitaliserte på mange måter den katolske kirken.

Kirken i øst definerte ikke like klart som den romerske kirken hvilke lærere som var aller viktigst. Men tre teologer fra denne tiden står fram på en spesiell måte i Kirken i øst: Basilius den store (330-379), Gregor av Nazians (329-389) og Johannes Chrysostomos (345-407).

Kirkekonsiler

Da kristendommen ble statsreligion oppstod det et behov for å definere hvilken form for kristendom som var den offisielle. Helt fra tidlig i historien hadde ulike grupperinger påberopt seg å ha den rette forståelsen av evangeliene. Dette kan vi se spor av allerede i Det Nye Testamentet, og denne utviklingen fortsatte.

For å diskutere aktuelle stridsspørsmål samlet man derfor kristne ledere fra alle kanter til store såkalte kirkekonsiler for å drøfte sakene grundig. Dette gjorde man etter forbilde fra apostelkonsilet, som ble avholdt i Jerusalem ca år 50, og som man kan lese om i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Senantikken (år 300-500) ble dermed tiden for de store «økumeniske kirkekonsilene» hvor man samlet et bredt utvalg av kristne ledere fra ulike land og sammenhenger.

Den første av disse konsilene (etter Jerusalem år 50) ble avholdt i Nikea i år 325. Her diskuterte man en rekke spørsmål som fortsatt påvirker kristen tro i dag. Mest kjent er den såkalte nikenske trosbekjennelse som inngår som en del av læregrunnlaget for de fleste kristne kirkesamfunn ennå i dag. I parentes bemerket, så var en av de mer bisarre vedtak på kirkemøtet i Nikea, forbudet mot å kastrere seg selv (!)

For katolske og ortodokse kirker er de første økumeniske konsilene bindende med hensyn til kirkens lære. De fleste protestanter vil si at disse kirkemøtene ikke er bindende, siden det er Skriften alene som er bindende for kristent liv og lære. Men man vil si at disse konsilene hadde en rett fortolkning av Skriften, og man vil derfor likevel slutte seg til de beslutninger som ble fattet der. Derfor har bl.a. Den norske kirken («statskirken») den nikenske trosbekjennelsen i sitt læregrunnlag.

Kloster

Det fantes kristne klostre før Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Men utviklingen skjøt virkelig fart på 300-tallet. Dette var delvis en reaksjon på verdsliggjøring i kirken. Tidligere var det forbundet med livsfare å være kristen. Men nå var det respektabelt – faktisk anbefalingsverdig - å være kristen. Hvordan kunne man da skille mellom de som virkelig «mente alvor» og de som bare var kristne i navnet?

En historie som ble mye sitert var den om Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19,16-30). Der sier Jesus til mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige». Dette med å være helhjertet ble et slagord for klostrene. Den som virkelig ville følge Jesus helhjertet, måtte selge alle sine eiendeler og følge etter Jesus. Munkene ble den nye tidens radikale disipler – i hvert fall i egne øyne – og det var nok en hel del i et slikt syn på saken.

Men radikaliteten kunne også gå for langt: Tidligere kunne man erfare ytre plager og begrensninger ved å bekjenne seg som kristen. Nå når tiden var slik at man ikke lenger risikerte ytre forfølgelser og plager, valgte noen i stedet å ta på seg plager og begrensninger selv. Dette var tiden hvor askesen slo ut i full blomst i Kirken. Mange var skeptiske både til jordiske gleder og til en lunken kirke. Holdningen oppsummeres på en god måte i rådet fra den galliske abbeden Cassias: «Hold dere unna kvinner og biskoper!»

De første kristne munker var eneboere (eremitter). De søkte seg langt vekk fra verdens støy og larm for å søke Gud i stillheten. Ofte flyttet de ut i ødemarken, og de kalles derfor gjerne for «ørkenfedrene». En sentral skikkelse blant dem var Antonius (ca.251-356). Han regnes som «alle munkers far» og biografien om ham hadde stor innvirkning på utbredelsen av klosterlivet.

Etter hvert flyttet munkene sammen i større kommuniteter. Man la mer og mer vekt på felleskap, tjeneste og liturgiske handlinger. En sentral skikkelse her er Basilius (330-79) som regnes for grunnleggeren av den type kloster som baserer seg på fellesskap – i motsetning til eneboerne.

Klosterbevegelsen hadde både positive og negative sider ved seg. Askesen – hvor man tok avstand fra alle slags gleder – var langt unna det bibelske forbildet. Likevel betydde klostrene mye for å bevare et dypere åndelig liv. De ble sentere for kopiering av Bibler og for mange typer studier og lærdom. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle personligheter var munker eller nonner i hele eller deler av sitt liv. Da klostervesenet ble en virkelig maktfaktor i Kirken i løpet av senantikken og middelalderen, så brakte det altså med seg både ting som var bra og ting som var mindre bra inn i Kirken.

Desekularisering

I løpet av 300- og 400-tallet forandret kirkens stilling seg radikalt. De kristne gikk fra å være en forfulgt minoritet til å bli en dominerende makt i samfunnet. Selv etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, så forholdt man seg til et pluralistisk samfunn. Gamle religioner og filosofier levde en tid parallelt med kristendommen. Men etterhvert fikk Kirken overtaket og fortrengte mye av den gamle «hedenske» kulturen. Når Middelalderen begynte cirka år 500 hadde ikke lenger Kirken noen seriøs utfordrer rundt Middelhavet med hensyn til ideologi.

Denne prosessen er beskrevet som «desekularisering» av professor R.A. Markus i hans bok «The end of ancient Christianity». På mange måter var dette en motsatt prosess av det vi opplever i dagens Europa. Vi beveger oss nå raskt mot et samfunn hvor kristendommen mister sin dominerende makt i samfunnsdebatten. Fra år 300 til 500 var det motsatt: Man gikk fra en situasjon med religiøst og ideologisk mangfold til å ha én dominerende ideologi – kristendommen.

Det finnes mange eksempler på denne «desekulariseringen». Blant annet ble gamle høytider – både hedenske og sivile – omgjort til kristne høytider. Hedenske templer ble ødelagt eller gjort om til kristne kirker. Klassisk utdannelse forsvant og ble overtatt av opplæring i klostrene. Dette skjedde ikke på ett øyeblikk, men tok mange generasjoner. Men på sikt bidro dette skritt for skritt til å befeste Kirkens makt

Etter det vestromerske rikets fall oppstod et maktvakuum. Gamle strukturer falts sammen, og mange i det romerske aristokratiet flyktet østover til Bysants. I kaoset som fulgte ble den kristne kirken den mest stabiliserende faktoren. Dette utnyttet prestestanden til å feste grepet om makten. Da senantikken gikk over til middelalder, så var kirken blitt en sterk makt som påvirket alle sider av samfunnet i Europa sør og vest for Alpene.

Senantikken

«Antikken» er en betegnelse på en periode i Europa som varte i tusen år - fra cirka år 500 før Kristus til cirka år 500 etter Kristus. Perioden fra 300-500 e.Kr. kalles derfor gjerne for senantikken. Det var slutten på en meget lang periode hvor landene rundt Middelhavet hadde hatt en felles «global» kultur. Selv om det var store lokale forskjeller, så ble det internasjonale samfunnet holdt sammen av to sterke elementer. Det ene elementet var det greske språket. Alle velutdannede mennesker snakket gresk, og svært mange uten utdanning gjorde det også. Dette gjorde at ting som ble skrevet i Egypt eller i Syria med enkelhet kunne forstås av utdannede mennesker i Frankrike eller Spania.

Det andre viktige elementet i denne internasjonale kulturen var Romerriket. Roma hadde i mange hundre år vært verdens maktsentrum. Middelhavet var en «innsjø» midt i det romerske imperium. Men dette endret seg mot slutten av antikken. Roma som hadde virket uovervinnelig i generasjoner, ble flere ganger beleiret og erobret i senantikken. Man regner ofte Romas erobring av germanske stammer under ledelse av Odovakar i år 476 som den endelige slutten på antikken og begynnelsen på Middelalderen. Ved Romas fall gikk de vestlige delene av Romerriket under for godt. I vest var da latin i full fart med å fortrenge gresk som de lærdes språk. Når man nådde fram til år 500 hadde derfor de to viktigste kjennetegnene på den gamle kulturen blitt borte: Romerriket og klassisk gresk som internasjonalt språk. Antikken var over, og Middelalderen hadde begynt.

Romas fall var et resultat av store folkevandringer i Europa. Siden Romerriket hadde mistet mye av sin kraft, ble til slutt Roma offer for noen av disse folkeslagene som var på vandring. Disse folkevandringene endret maktforhold og kultur over hele kontinentet. Helt her opp i Norge merket man effekten av disse folkevandringene, og mange bygder har ennå rester av slike gamle bygdeborger som ble laget til forsvar mot innvandrende folkegrupper. Vandalene var et av disse folkeslagene som var på vandring sør i Europa og i Afrika, og fortsatt setter vi likhetstegn mellom «vandaler» og «ødeleggelse». Dette er også perioden hvor angelsakserne invaderte Britannia og sagnene om Kong Arthur stammer fra.

Romerrikets østlige deler overlevde med sin hovedstad Bysants (dagens Istanbul). Der levde også det greske språket videre, og dermed kunnskapen om antikkens kultur og filosofi. Da Bysants ble erobret 1000 år senere – av tyrkerne i 1453 - skulle det bidra sterkt til avslutningen av Middelalderen. På den måten kan man si at erobringene av senantikkens to store byer – Roma og Bysants – markerte henholdsvis begynnelsen og slutten på Middelalderen. Mellom de to erobringene var det cirka tusen år.

Kirken gikk i løpet av senantikken fra å være en forfulgt minoritet til å bli den dominerende politiske, religiøse og kulturelle faktor i Vest-Europa. Dette førte ikke bare til ytre endringer for kirken. Den måtte også omdefinere sin egen forståelse av seg selv og sitt forhold til omverdenen. Tidligere hadde «verden» stått i klar opposisjon til Kirken, men nå hadde Kirken etterhvert minst like mye makt som de «verdslige» lederne. Dermed opplevde Kirken like stor indre endring, som det den opplevde ytre endringer. Senantikken ble derfor en periode med store meningsbrytninger også innad i Kirken. Dette er tiden da de store kirkekonsilene ble holdt.

Oppsummering år 30 til 350

Et stykke ut på 300-tallet var på mange måter det første kapittelet av kirkens historie avsluttet. I løpet av sine første 300 år hadde den kristne kirke endret seg fra å være en liten forfulgt minoritet, til å bli en toneangivende kraft i Romerriket. Man hadde vokst fra en liten jødisk sekt med 120 mennesker til å omfatte millioner av mennesker. Rodney Stark gjengir i sin bok «Cities of God» en statistikk som viser at det var cirka 31 millioner kristne i Romerriket i år 350. I tillegg kom det et betydelig antall mennesker i andre riker utenfor Romerriket (Partia, India, Etiopia, Armenia, osv). I løpet av disse århundrene hadde også en del skrifter bredt seg utover hele kristenheten. Disse ble nå samlet til det vi i dag kaller Det nye testamentet.

Samtidig som antall og innflytelse vokste, så forandret også menighetens innhold seg i betydelig grad. I den første tiden kunne det være forbundet med livsfare å være leder i en kristen menighet. Men nå var det å være en leder i kirken i ferd med å bli en god vei mot karriere i samfunnet.

De første menighetene var frittstående lokale forsamlinger som ble knyttet sammen gjennom vennskap og gjennom uregelmessige besøk av omreisende apostler og profeter. Men etter hvert vokste det fram et hierarki som samlet mer og mer makt hos noen få mennesker. På begynnelsen av 300-tallet ble så de første «statskirkene» dannet.

De neste par hundre år (300-500 e.Kr.) skulle føre til en radikal forandring i Europa. De vestlige delene av Romerriket gikk i oppløsning etter å ha dominert landene rundt Middelhavet i flere hundre år, og den kristne kirke skulle etterhvert ta over plassen etter Romerriket som det sentrale «bindemiddel» i vår del av verden.

Vekst utenfor Romerriket

Hittil har jeg skrevet mest om kirken i Romerriket. Men det er selvfølgelig helt feil å tro at historien bare handler om vår del av verden. Verdenshistorien er mye mer enn Europa, og på samme måte dreier kirkehistorien seg også om mer enn Europa. Evangeliet spredde seg rakst utenfor Romerrikets grenser. I løpet av de første 300 årene ble det grunnlagt menigheter fra Britannia i vest til India i øst - og fra Nord-Europa til Etiopia.

Den romersk-katolske kirken, som fikk så mye makt i Middelalderen, hadde jo sin innflytelse stort sett innenfor de vestlige delene av det gamle Romerriket. Men det fantes – og finnes fortsatt – en mengde kirkesamfunn som aldri har vært en del av den romersk-katolske kirken. Det vanlige bildet - som bl.a. DaVinci-koden har gjort populær - om en kirke som kontrollerte alt og alle, er derfor egentlig bare en rasistisk misforståelse. Et slikt syn forutsetter nemlig at man mener at kun det som skjer i Europa er viktig… (og selv da er en slik forståelse en «sannhet» med modifikasjoner).

Armenia var det første land i verden som gjorde kristendommen til statsreligion. Det skjedde i år 301, altså 12 år før kristendommen i det hele tatt var blitt lovlig i Romerriket . Etiopia gjorde det samme som Armenia, og gjorde kristendommen til statsreligion kort tid etter dem. Kerala er en delstat langt sør i India: Der finnes det ennå i dag flere kirkesamfunn som sporer sin historie helt tilbake apostelen Tomas.

Hvis du vil utvide sin horisont og få vite mer, så sjekk ut begreper som MarThoma, den kaldeiske kirke, nestorianere, den assyriske kirke, koptere, den armenske apostoliske kirke, osv. Her er det mye historie som de fleste europeere ikke har noen anelse om. Disse kirkene har røtter som går like langt tilbake i historien som de europeiske kirker. Noen av dem stammer helt tilbake fra Det Nye Testamentets tid.

De fleste artiklene på denne bloggen handler om kirkehistorien ut fra et europeisk perspektiv, fordi dette nok er det mest relevante for norske kristne. Men det er viktig å huske at dette kun er en del av en større virkelighet.