fredag 30. januar 2009

Fra forfølgelse til innflytelse

Populære bøker som «Da vinci-koden» har vært med å spre en helt feilaktig forestilling om kirkens makt. Mange nordmenn ser ut til å tro at kirken i de første århundrene hadde mulighet til å kontrollere hva folk skulle tro, og hva de skulle lese, og at de på den måten kunne bestemme hva som var «rett» tro – og undertrykke den som mente noe annet enn dem. Denne misforståelsen bunner i at man blander sammen ulike tidsperioder, som er atskilt med flere hundre år. Det er omtrent som å si at FN stod bak Columbus sin reise til Amerika.

Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.

Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.

25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.

søndag 25. januar 2009

Fra 120 til to milliarder

Det hele startet med 120 mennesker som var samlet i Jerusalem ca år 30. Jesus hadde blitt korsfestet, men hadde stått opp igjen fra de døde. Disse 120 menneskene hadde vært sammen med Jesus. Blant dem som var samlet var Maria, Jesu egen mor, og 11 av hans nærmeste venner. Nå satt de og ba. Plutselig kom det en lyd som lignet på en storm. De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale om Guds storverk. Den dagen ble 3000 mennesker lagt til menigheten.

Siden den gang har den kristne kirke vokst til å dekke alle verdens nasjoner. Den er uten tvil den største ”forening” som verden noen sinne har sett. To tusen år etter Pinsedag er ca 2 milliarder mennesker tilsuttet den bevegelsen som startet med 120 mennesker i Jerusalem. Ikke alle disse er det vi gjerne kaller ”født på ny”, men dette er antallet som slutter seg til en kristen kirke i form av medlemskap eller lignende.

Det hele startet i Midt-Østen. Derfra spredte evangeliet seg i løpet av noen generasjoner i alle himmelretninger. Kristne menigheter ble plantet fra Britannia i vest til India i øst - fra dagens Tyskland i nord til Etiopia i sør. De første århundrene var likevel menighetenes tyngdepunkt rundt de østlige delene av Middelhavet: Nord-Afrika, Midt-Østen og Tyrkia.

På 600-tallet ble Islam grunnlagt i Arabia av Muhammed. Denne religionen spredte seg raskt gjennom en rekke erobringskriger. På 700-tallet hadde muslimske hærer erobret land fra Spania til India. Kristne i disse områdene ble i stor grad enten drept eller tvangskonvertert til Islam. Men ennå i dag finnes det til dels store kirkesamfunn i noen av disse landene som stammer tilbake fra tiden før den muslimske erobringen.

Etter den muslimske invasjonen flyttet tyngdepunktet for de kristne menighetene seg til Europa. Dette er i Middelalderen, hvor den katolske kirkes makt i vår verdensedel ble etablert for alvor. Pavens makt vokste i Vest-Europa. Bysants (dagens Istanbul) var det viktigste sentrum for menighetene i de østlige delene av Europa. På 1500-tallet kom reformasjonen, som frigjorde menighetene i Nord-Europa fra den katolske kirke. Etter dette hadde man grovt sett protestantiske menigheter i nord, katolske menigheter i sør og ortodokse menigheter i øst. Europa fortsatte slik som kristendommens tyngdepunkt helt fram til og med 1800-tallet.

I løpet av 1900-tallet framstod Nord-Amerika mer og mer som et tyngdepunkt for kristendommen. I Europa mistet menighetene millioner av medlemmer, og kristendommen ble skjøvet til side i den offentlige debatt. Men i denne perioden holdt særlig USA fast på kristendommen som en bærende kraft i samfunnet, noe som stadig forvirrer mange europeere som prøver å forstå amerikansk politikk. Samtidig var menighetene Nord-Amerika veldig aktive i verdensmisjon og annet kristent arbeid.

I løpet av siste generasjon har tyngdepunktet nok en gang flyttet seg. Stadig flere mennesker i USA fjerner seg fra sine kristne røtter. Men samtidig utbrer evangeliet seg med rekordfart i Latin-Amerika, Afrika og Asia: Sør-Korea med sine 50 millioner innbyggere har flere bibelskolestudenter enn hele Vest-Europa til sammen. Brasil er i ferd med å bli en av de viktigste nasjoner med hensyn til å sende ut misjonærer. Stadig flere initiativ som påvirker menigheter i hele verden har sin opprinnelse i land som Argentina og Kina.

I Norge tenker mange at den kristne kirke er på tilbakegang. Men dette stemmer ikke. På tross av alle de feil som er blitt begått i menighetens navn, så har verden aldri sett en mer framgangsrik bevegelse. Ikke bare er den spredd over hele verden, men evangeliet har også brutt språklige og kulturelle grenser, slik at vi nærmer oss oppfyllelsen av den visjon som Jesaja hadde for 2500 år siden:

«Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren.» (Jes 66,19-20)