Et av de viktigste årstall i kirkehistorien er 313. Da ble det såkalte «ediktet i Milano» utstedt. Dette var en keiserlig befaling om å stoppe forfølgelsen av de kristne. Med andre ord ble kristendommen en lovlig religion i Romerriket fra og med dette året. Ediktet gjorde slutt på den blodigste av alle kristenforfølgelser til da, nemlig den som skjedde under keiser Diokletian. Selv om det fortsatt skulle komme noen perioder med forfølgelser av de kristne, så var dette et vannskille for kirken i Romerriket. Kirken hadde vært forfulgt i nesten 300 år – først lokalt og senere på nasjonalt plan. Men nå var dette stort sett historie.
Konstantin den store var romersk keiser fra 306 til 337. Han var den første kristne keiser i Roma. Historikerne strides om hvor dypt Konstantin sin tro stakk: Hadde han en personlig omvendelse? Eller forstod han bare nytten av å alliere seg med den framvoksende kirken? («If you can’t beat them, join them»). Det antas at mellom 10 og 15 prosent av befolkingen i riket var kristne på dette tidspunktet, så de var i ferd med å bli en maktfaktor. Konstantin hadde i hvert fall Kristusmonogrammet i våpenskjoldet sitt, og han lot seg etterhvert døpe.
Det som skjedde i år 313 var at kristendommen ble lovlig. Tidligere hadde den jo vært forbudt. Med andre ord ble kristendommen stilt på lik linje med andre religioner. Men kirken fortsatte å vokse i medlemstall og innflytelse. De eldste romerske mynter med kristne symboler er fra år 315. I år 320 ble søndagen offisiell fridag. Deretter utviklet dette seg videre, til det punkt hvor kristendommen ble statens foretrukne religion. I løpet av 300-tallet endret dermed situasjonen seg for menigheten fra å være en forfulgt minoritet, til å bli en «statskirke». I de påfølgende århundrene skulle dette utvikle seg enda videre, slik at den katolske kirken i store deler av Vest-Europa skulle bli den eneste lovlige religion.
For kirken hadde dette både positive og negative konsekvenser. Det mest positive var selvfølgelig at man ikke lenger risikerte å bli fengslet eller drept for sin tro. Det mest negative var at ordtaket om at «makt ødelegger» skulle vise seg å gjelde også for Kirken. Etterhvert som Kirkens innflytelse vokste, fikk man nemlig medlemmer som ikke kom først og fremst på grunn av sin overbevisning og sin tro, men som så karrieremulighetene. En religion som hadde keiserens velsignelse, åpnet jo dørene til makt og innflytelse for denne religionens ledere. Til slutt skulle dette gå så langt at Kirken forfulgte de som trodde annerledes enn dem selv. Dette var en utvikling som tok flere hundre år, men år 313 var en milepæl – på godt og vondt.
Konstantin den store var romersk keiser fra 306 til 337. Han var den første kristne keiser i Roma. Historikerne strides om hvor dypt Konstantin sin tro stakk: Hadde han en personlig omvendelse? Eller forstod han bare nytten av å alliere seg med den framvoksende kirken? («If you can’t beat them, join them»). Det antas at mellom 10 og 15 prosent av befolkingen i riket var kristne på dette tidspunktet, så de var i ferd med å bli en maktfaktor. Konstantin hadde i hvert fall Kristusmonogrammet i våpenskjoldet sitt, og han lot seg etterhvert døpe.
Det som skjedde i år 313 var at kristendommen ble lovlig. Tidligere hadde den jo vært forbudt. Med andre ord ble kristendommen stilt på lik linje med andre religioner. Men kirken fortsatte å vokse i medlemstall og innflytelse. De eldste romerske mynter med kristne symboler er fra år 315. I år 320 ble søndagen offisiell fridag. Deretter utviklet dette seg videre, til det punkt hvor kristendommen ble statens foretrukne religion. I løpet av 300-tallet endret dermed situasjonen seg for menigheten fra å være en forfulgt minoritet, til å bli en «statskirke». I de påfølgende århundrene skulle dette utvikle seg enda videre, slik at den katolske kirken i store deler av Vest-Europa skulle bli den eneste lovlige religion.
For kirken hadde dette både positive og negative konsekvenser. Det mest positive var selvfølgelig at man ikke lenger risikerte å bli fengslet eller drept for sin tro. Det mest negative var at ordtaket om at «makt ødelegger» skulle vise seg å gjelde også for Kirken. Etterhvert som Kirkens innflytelse vokste, fikk man nemlig medlemmer som ikke kom først og fremst på grunn av sin overbevisning og sin tro, men som så karrieremulighetene. En religion som hadde keiserens velsignelse, åpnet jo dørene til makt og innflytelse for denne religionens ledere. Til slutt skulle dette gå så langt at Kirken forfulgte de som trodde annerledes enn dem selv. Dette var en utvikling som tok flere hundre år, men år 313 var en milepæl – på godt og vondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar