Priscillian

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Augustin

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.

Fire doktorer

I overgangen mellom antikken og middelalderen så var det fire teologer som fikk svært stor betydning for Kirken i Vest-Europa. Disse kalles gjerne for «doktorer» i betydningen spesielt fremstående lærere. Den som vil forstå mer av den romersk-katolske kirken i Middelalderen bør se litt nærmere på disse fire:

Den første av disse var Ambrosius (339-397). Han var oppvokst i en rik og innflytelsesrik familie. Men da han var cirka 35 år gammel ble han utnevnt til biskop i Milano, og det første han da gjorde var å kvitte seg med rikdommen sin. I hele sin tid som biskop var han kjent for å være svært frittalende og modig. Det sies at han hver søndag ba følgende bønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flammer til å elske og frykte deg!»

Aller størst betydning fikk nok Ambrosius gjennom sin påvirkning på en av de som hørte ham tale i Milano - nemlig Augustin (354-430). Knapt noe annet menneske påvirket Europas historie de neste 1000 år på en sterkere måte enn Augustin. Derfor skal jeg skrive en egen artikkel om ham.

Den tredje av disse «doktorene» var Hieronymus (331 419). Hans store bidrag var en ny oversettelse av Bibelen til latin. Latin var jo på den tiden språket som folk flest snakket i den delen av verden. Derfor var hans oversettelse – kjent som Vulgata – en stor velsignelse. At europeerne i seinere tider bare fikk lov å bruke denne oversettelsen – selv etter at latin ikke lenger var folkets dagligspråk - kan man jo ikke laste Hieronymus for. På engelsk er for øvrig Hieronymus kjent som Jerome.

Den fjerde av «doktorene» var Gregor (540-604). Han ble pave 3. september 590, og er mest kjent som «Gregor den store». For en protestant, så framstår nok Gregor som en høyst blandet opplevelse. Han gikk blant annet aktivt inn for sjelemesser for de døde. Men han var en dyktig administrator, og revitaliserte på mange måter den katolske kirken.

Kirken i øst definerte ikke like klart som den romerske kirken hvilke lærere som var aller viktigst. Men tre teologer fra denne tiden står fram på en spesiell måte i Kirken i øst: Basilius den store (330-379), Gregor av Nazians (329-389) og Johannes Chrysostomos (345-407).