Rundt år 100 var alle de skrifter som inngår i Det Nye testamentet ferdig skrevet. Men det tok ennå lang tid før den kristne kirke hadde én felles bok som ble oppfattet som retningsgivende for liv og lære. Den første tiden hadde man Det Gamle Testamentet (GT) som sin Bibel. I tillegg hadde menigheter på forskjellige steder kopier av diverse evangelier og brever. Skriftene som etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT) ble jo skrevet til konkrete menigheter eller skrevet for en spesiell målgruppe. Det tok tid før kopier av disse skriftene spredde seg til alle kristne menigheter og ble anerkjent av dem som inspirert av Gud. Denne prosessen mot en felles samling av skrifter i NT tok et par hundre år. Til slutt endte man opp med den samlingen som vi i dag har – og som kalles for «kanon». I denne sammenheng betyr «kanon» de skrifter som anerkjennes som inspirerte av Gud på en slik måte at de sammen med GT danner Bibelen, Guds ord.
De første spor av at man begynte å se enkelte av de nytestamentlige skriftene som en del av Guds ord finner man allerede i NT. Noen av de yngste skriftene siterer eldre skrifter som en del av «Guds ord»: Paulus siterer Lukas 10,7 og kaller det for «Skriften» i 1Tim 5,18. Peter omtaler noen av Paulus sine brev som «Skriften» i 2Pet 3,15-16.
I perioden mellom år 100 og 200 ble stadig flere av skriftene samlet og anerkjent i alle de kristne menighetene. Kristne forfattere på denne tiden siterer rikelig både fra evangeliene og fra Paulus sine brev, kaller dem for «Skriftene», og anser dem for å være bindende med hensyn til kristen lære. Veldig tidlig begynte man å anse det som en selvfølge at det fantes fire autoriserte evangelier – ikke flere eller færre. Dette er de fire evangeliene som inngår i vårt NT. Den eldste omfattende bevarte lise over bøker som anses som Guds ord finnes i det såkalte «Muratoris kanon» fra siste halvdel av 100-tallet. Men Ireneus som skrev flere bøker på den samme tiden, virker til å kjenne til en allerede eksisterende liste over kanoniske bøker. Med andre ord var kanon ganske klart definert ca 50 til 100 år etter at de lengstlevende apostlene døde.
På begynnelsen av 200-tallet omtaler Origenes hele det som i dag utgjør NT. Men han nevner at seks av bøkene var omdiskutert (Hebreerbrevet, Jakob, 2Peter, 2Johannes, 3Johannes og Judas). På den tiden var man altså enige om det aller meste av det som er vårt NT. Etter 300-tallet var det ikke lenger mye diskusjon rundt kanon slik vi har det i dag. Den som ønsker å sette seg mer inn i dette, anbefales å lese boka The Canon of Scripture av F.F.Bruce.
Det er viktig å huske at man på den tiden ikke hadde et felles styre av menighetene. Det var altså ikke slik at man hadde en komité som satt og bestemte hva man ville ha med og hva man ikke ville ha med. Det nye testamentets kanon vokste fram ut fra bruken av skriftene i en mengde menigheter i ulike kulturer spredt rundt i Europa, Afrika og Asia. Den endelige formaliseringen av kanon på 300- og 400-tallet var derfor kun en anerkjennelse av de skriftene som allerede var i bruk over dette store området.
Det at noen skrifter ble inkludert i kanon, måtte jo bety at andre skrifter ble utelatt. Mange av disse utelatte skriftene er fortsatt tilgjengelige. De fleste av skriftene som falt utenfor kanon motsier ikke NT - men bekrefter det i stor grad. Disse utelatte skriftene er bare ikke like inspirerende som de som ble inkludert, så derfor er de ikke med i kanon. Særlig de eldste av disse skriftene ligger nær opp til læren i NT. Noen av dem er svært interessant lesing for den som er interessert i kirkehistorie og teologi, selv om de ikke inngår i kanon.
De første spor av at man begynte å se enkelte av de nytestamentlige skriftene som en del av Guds ord finner man allerede i NT. Noen av de yngste skriftene siterer eldre skrifter som en del av «Guds ord»: Paulus siterer Lukas 10,7 og kaller det for «Skriften» i 1Tim 5,18. Peter omtaler noen av Paulus sine brev som «Skriften» i 2Pet 3,15-16.
I perioden mellom år 100 og 200 ble stadig flere av skriftene samlet og anerkjent i alle de kristne menighetene. Kristne forfattere på denne tiden siterer rikelig både fra evangeliene og fra Paulus sine brev, kaller dem for «Skriftene», og anser dem for å være bindende med hensyn til kristen lære. Veldig tidlig begynte man å anse det som en selvfølge at det fantes fire autoriserte evangelier – ikke flere eller færre. Dette er de fire evangeliene som inngår i vårt NT. Den eldste omfattende bevarte lise over bøker som anses som Guds ord finnes i det såkalte «Muratoris kanon» fra siste halvdel av 100-tallet. Men Ireneus som skrev flere bøker på den samme tiden, virker til å kjenne til en allerede eksisterende liste over kanoniske bøker. Med andre ord var kanon ganske klart definert ca 50 til 100 år etter at de lengstlevende apostlene døde.
På begynnelsen av 200-tallet omtaler Origenes hele det som i dag utgjør NT. Men han nevner at seks av bøkene var omdiskutert (Hebreerbrevet, Jakob, 2Peter, 2Johannes, 3Johannes og Judas). På den tiden var man altså enige om det aller meste av det som er vårt NT. Etter 300-tallet var det ikke lenger mye diskusjon rundt kanon slik vi har det i dag. Den som ønsker å sette seg mer inn i dette, anbefales å lese boka The Canon of Scripture av F.F.Bruce.
Det er viktig å huske at man på den tiden ikke hadde et felles styre av menighetene. Det var altså ikke slik at man hadde en komité som satt og bestemte hva man ville ha med og hva man ikke ville ha med. Det nye testamentets kanon vokste fram ut fra bruken av skriftene i en mengde menigheter i ulike kulturer spredt rundt i Europa, Afrika og Asia. Den endelige formaliseringen av kanon på 300- og 400-tallet var derfor kun en anerkjennelse av de skriftene som allerede var i bruk over dette store området.
Det at noen skrifter ble inkludert i kanon, måtte jo bety at andre skrifter ble utelatt. Mange av disse utelatte skriftene er fortsatt tilgjengelige. De fleste av skriftene som falt utenfor kanon motsier ikke NT - men bekrefter det i stor grad. Disse utelatte skriftene er bare ikke like inspirerende som de som ble inkludert, så derfor er de ikke med i kanon. Særlig de eldste av disse skriftene ligger nær opp til læren i NT. Noen av dem er svært interessant lesing for den som er interessert i kirkehistorie og teologi, selv om de ikke inngår i kanon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar