I løpet av 300- og 400-tallet forandret kirkens stilling seg radikalt. De kristne gikk fra å være en forfulgt minoritet til å bli en dominerende makt i samfunnet. Selv etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, så forholdt man seg til et pluralistisk samfunn. Gamle religioner og filosofier levde en tid parallelt med kristendommen. Men etterhvert fikk Kirken overtaket og fortrengte mye av den gamle «hedenske» kulturen. Når Middelalderen begynte cirka år 500 hadde ikke lenger Kirken noen seriøs utfordrer rundt Middelhavet med hensyn til ideologi.
Denne prosessen er beskrevet som «desekularisering» av professor R.A. Markus i hans bok «The end of ancient Christianity». På mange måter var dette en motsatt prosess av det vi opplever i dagens Europa. Vi beveger oss nå raskt mot et samfunn hvor kristendommen mister sin dominerende makt i samfunnsdebatten. Fra år 300 til 500 var det motsatt: Man gikk fra en situasjon med religiøst og ideologisk mangfold til å ha én dominerende ideologi – kristendommen.
Det finnes mange eksempler på denne «desekulariseringen». Blant annet ble gamle høytider – både hedenske og sivile – omgjort til kristne høytider. Hedenske templer ble ødelagt eller gjort om til kristne kirker. Klassisk utdannelse forsvant og ble overtatt av opplæring i klostrene. Dette skjedde ikke på ett øyeblikk, men tok mange generasjoner. Men på sikt bidro dette skritt for skritt til å befeste Kirkens makt
Etter det vestromerske rikets fall oppstod et maktvakuum. Gamle strukturer falts sammen, og mange i det romerske aristokratiet flyktet østover til Bysants. I kaoset som fulgte ble den kristne kirken den mest stabiliserende faktoren. Dette utnyttet prestestanden til å feste grepet om makten. Da senantikken gikk over til middelalder, så var kirken blitt en sterk makt som påvirket alle sider av samfunnet i Europa sør og vest for Alpene.
Denne prosessen er beskrevet som «desekularisering» av professor R.A. Markus i hans bok «The end of ancient Christianity». På mange måter var dette en motsatt prosess av det vi opplever i dagens Europa. Vi beveger oss nå raskt mot et samfunn hvor kristendommen mister sin dominerende makt i samfunnsdebatten. Fra år 300 til 500 var det motsatt: Man gikk fra en situasjon med religiøst og ideologisk mangfold til å ha én dominerende ideologi – kristendommen.
Det finnes mange eksempler på denne «desekulariseringen». Blant annet ble gamle høytider – både hedenske og sivile – omgjort til kristne høytider. Hedenske templer ble ødelagt eller gjort om til kristne kirker. Klassisk utdannelse forsvant og ble overtatt av opplæring i klostrene. Dette skjedde ikke på ett øyeblikk, men tok mange generasjoner. Men på sikt bidro dette skritt for skritt til å befeste Kirkens makt
Etter det vestromerske rikets fall oppstod et maktvakuum. Gamle strukturer falts sammen, og mange i det romerske aristokratiet flyktet østover til Bysants. I kaoset som fulgte ble den kristne kirken den mest stabiliserende faktoren. Dette utnyttet prestestanden til å feste grepet om makten. Da senantikken gikk over til middelalder, så var kirken blitt en sterk makt som påvirket alle sider av samfunnet i Europa sør og vest for Alpene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar