Til tross for at det fantes en rekke forskjellige kristne grupperinger i de første århundrene, så er det en ting de var forbløffende enige om: De var i stor grad enige om hvilke skrifter som var inspirert av Gud – og derfor etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT).
Utviklingen av NT besto av to hoveddeler: Først hadde man en periode hvor den muntlige overleveringen ble skrevet ned. Jesus skrev jo ikke ned noe av sin undervisning selv (så vidt vi vet). Apostler som Peter og Paulus startet også med muntlig undervisning, og skrev først senere brevene sine. Deretter måtte man svare på spørsmålet: Hvilke av alle disse skriftene som man hadde, ga et best mulig bilde av den opprinnelige undervisningen?
Jesu liv, død og oppstandelse var naturlig nok et interessant tema som ble diskutert livlig i de første kristne menighetene. De som hadde kjent Jesus gjenfortalte undervisningen hans og om alle de ting han hadde gjort. Teologene kaller dette for «kerygma» - det vil si muntlige gjenfortellinger av Jesu liv og lære. De første menighetene flommet over av slike fortellinger. Alle ville jo gjerne høre, og den som hadde vært med på det som hadde skjedd ble oppmuntret til å fortelle. Noen skrev også ned det de hadde hørt og sett.
Det er denne situasjonen som Lukas beskriver i innledningen til sitt verk: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i» (Lukas 1,1-4).
Lukas skrev sitt evangelium noen tiår etter Jesu død og oppstandelse. Allerede på det tidspunktet kunne han altså si at det var mange som hadde prøvd å skrive en framstilling av hva som hadde skjedd. Noen ganger hører man argumenter om at siden det finnes så mange fortellinger, så kan man ikke stole på at historiene i NT gir et riktig bilde. Men dette er jo å snu saken på hodet: Hvis det skjer en stor nyhetssak, så kan man lese om det i 20 aviser neste dag. Hver av disse avisene vil rapportere litt ulikt, men det faktum at så mange skriver om saken er jo et rimelig sikkert signal om at det som skrives om faktisk har skjedd. At mange har skrevet om en sak, styrker altså troverdigheten – ikke det motsatte.
På den tiden var mennesker vant til å fortelle historier, slik at man var bedre trent til å huske enn hva vi er i dagens Norge. Derfor var man bedre i stand til å gjengi ting korrekt etter hukommelsen. Likevel var det selvfølgelig ulik kvalitet på disse fortellingene – både innholdsmessig og litterært. Ganske raskt skulle fire av disse fortellingene etablere seg som de mest anerkjente skriftene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Men den prosessen tilhører fase nummer to – det som kalles framveksten av «kanon».
En lignende prosess pågikk også med de andre skriftene som inngår i NT. Apostler og andre skrev prekener og brev som ble distribuert til menighetene. Noen av disse har vi ennå, men mange har nok gått tapt. Men alle skriftene som inngår i Det Nye Testamentet var ferdig skrevet innen år 100 – altså mens den første generasjonen av kristne ennå levde.
Utviklingen av NT besto av to hoveddeler: Først hadde man en periode hvor den muntlige overleveringen ble skrevet ned. Jesus skrev jo ikke ned noe av sin undervisning selv (så vidt vi vet). Apostler som Peter og Paulus startet også med muntlig undervisning, og skrev først senere brevene sine. Deretter måtte man svare på spørsmålet: Hvilke av alle disse skriftene som man hadde, ga et best mulig bilde av den opprinnelige undervisningen?
Jesu liv, død og oppstandelse var naturlig nok et interessant tema som ble diskutert livlig i de første kristne menighetene. De som hadde kjent Jesus gjenfortalte undervisningen hans og om alle de ting han hadde gjort. Teologene kaller dette for «kerygma» - det vil si muntlige gjenfortellinger av Jesu liv og lære. De første menighetene flommet over av slike fortellinger. Alle ville jo gjerne høre, og den som hadde vært med på det som hadde skjedd ble oppmuntret til å fortelle. Noen skrev også ned det de hadde hørt og sett.
Det er denne situasjonen som Lukas beskriver i innledningen til sitt verk: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i» (Lukas 1,1-4).
Lukas skrev sitt evangelium noen tiår etter Jesu død og oppstandelse. Allerede på det tidspunktet kunne han altså si at det var mange som hadde prøvd å skrive en framstilling av hva som hadde skjedd. Noen ganger hører man argumenter om at siden det finnes så mange fortellinger, så kan man ikke stole på at historiene i NT gir et riktig bilde. Men dette er jo å snu saken på hodet: Hvis det skjer en stor nyhetssak, så kan man lese om det i 20 aviser neste dag. Hver av disse avisene vil rapportere litt ulikt, men det faktum at så mange skriver om saken er jo et rimelig sikkert signal om at det som skrives om faktisk har skjedd. At mange har skrevet om en sak, styrker altså troverdigheten – ikke det motsatte.
På den tiden var mennesker vant til å fortelle historier, slik at man var bedre trent til å huske enn hva vi er i dagens Norge. Derfor var man bedre i stand til å gjengi ting korrekt etter hukommelsen. Likevel var det selvfølgelig ulik kvalitet på disse fortellingene – både innholdsmessig og litterært. Ganske raskt skulle fire av disse fortellingene etablere seg som de mest anerkjente skriftene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Men den prosessen tilhører fase nummer to – det som kalles framveksten av «kanon».
En lignende prosess pågikk også med de andre skriftene som inngår i NT. Apostler og andre skrev prekener og brev som ble distribuert til menighetene. Noen av disse har vi ennå, men mange har nok gått tapt. Men alle skriftene som inngår i Det Nye Testamentet var ferdig skrevet innen år 100 – altså mens den første generasjonen av kristne ennå levde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar