Kanon

Rundt år 100 var alle de skrifter som inngår i Det Nye testamentet ferdig skrevet. Men det tok ennå lang tid før den kristne kirke hadde én felles bok som ble oppfattet som retningsgivende for liv og lære. Den første tiden hadde man Det Gamle Testamentet (GT) som sin Bibel. I tillegg hadde menigheter på forskjellige steder kopier av diverse evangelier og brever. Skriftene som etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT) ble jo skrevet til konkrete menigheter eller skrevet for en spesiell målgruppe. Det tok tid før kopier av disse skriftene spredde seg til alle kristne menigheter og ble anerkjent av dem som inspirert av Gud. Denne prosessen mot en felles samling av skrifter i NT tok et par hundre år. Til slutt endte man opp med den samlingen som vi i dag har – og som kalles for «kanon». I denne sammenheng betyr «kanon» de skrifter som anerkjennes som inspirerte av Gud på en slik måte at de sammen med GT danner Bibelen, Guds ord.

De første spor av at man begynte å se enkelte av de nytestamentlige skriftene som en del av Guds ord finner man allerede i NT. Noen av de yngste skriftene siterer eldre skrifter som en del av «Guds ord»: Paulus siterer Lukas 10,7 og kaller det for «Skriften» i 1Tim 5,18. Peter omtaler noen av Paulus sine brev som «Skriften» i 2Pet 3,15-16.

I perioden mellom år 100 og 200 ble stadig flere av skriftene samlet og anerkjent i alle de kristne menighetene. Kristne forfattere på denne tiden siterer rikelig både fra evangeliene og fra Paulus sine brev, kaller dem for «Skriftene», og anser dem for å være bindende med hensyn til kristen lære. Veldig tidlig begynte man å anse det som en selvfølge at det fantes fire autoriserte evangelier – ikke flere eller færre. Dette er de fire evangeliene som inngår i vårt NT. Den eldste omfattende bevarte lise over bøker som anses som Guds ord finnes i det såkalte «Muratoris kanon» fra siste halvdel av 100-tallet. Men Ireneus som skrev flere bøker på den samme tiden, virker til å kjenne til en allerede eksisterende liste over kanoniske bøker. Med andre ord var kanon ganske klart definert ca 50 til 100 år etter at de lengstlevende apostlene døde.

På begynnelsen av 200-tallet omtaler Origenes hele det som i dag utgjør NT. Men han nevner at seks av bøkene var omdiskutert (Hebreerbrevet, Jakob, 2Peter, 2Johannes, 3Johannes og Judas). På den tiden var man altså enige om det aller meste av det som er vårt NT. Etter 300-tallet var det ikke lenger mye diskusjon rundt kanon slik vi har det i dag. Den som ønsker å sette seg mer inn i dette, anbefales å lese boka The Canon of Scripture av F.F.Bruce.

Det er viktig å huske at man på den tiden ikke hadde et felles styre av menighetene. Det var altså ikke slik at man hadde en komité som satt og bestemte hva man ville ha med og hva man ikke ville ha med. Det nye testamentets kanon vokste fram ut fra bruken av skriftene i en mengde menigheter i ulike kulturer spredt rundt i Europa, Afrika og Asia. Den endelige formaliseringen av kanon på 300- og 400-tallet var derfor kun en anerkjennelse av de skriftene som allerede var i bruk over dette store området.

Det at noen skrifter ble inkludert i kanon, måtte jo bety at andre skrifter ble utelatt. Mange av disse utelatte skriftene er fortsatt tilgjengelige. De fleste av skriftene som falt utenfor kanon motsier ikke NT - men bekrefter det i stor grad. Disse utelatte skriftene er bare ikke like inspirerende som de som ble inkludert, så derfor er de ikke med i kanon. Særlig de eldste av disse skriftene ligger nær opp til læren i NT. Noen av dem er svært interessant lesing for den som er interessert i kirkehistorie og teologi, selv om de ikke inngår i kanon.

Det nye Testamentet

Til tross for at det fantes en rekke forskjellige kristne grupperinger i de første århundrene, så er det en ting de var forbløffende enige om: De var i stor grad enige om hvilke skrifter som var inspirert av Gud – og derfor etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT).

Utviklingen av NT besto av to hoveddeler: Først hadde man en periode hvor den muntlige overleveringen ble skrevet ned. Jesus skrev jo ikke ned noe av sin undervisning selv (så vidt vi vet). Apostler som Peter og Paulus startet også med muntlig undervisning, og skrev først senere brevene sine. Deretter måtte man svare på spørsmålet: Hvilke av alle disse skriftene som man hadde, ga et best mulig bilde av den opprinnelige undervisningen?

Jesu liv, død og oppstandelse var naturlig nok et interessant tema som ble diskutert livlig i de første kristne menighetene. De som hadde kjent Jesus gjenfortalte undervisningen hans og om alle de ting han hadde gjort. Teologene kaller dette for «kerygma» - det vil si muntlige gjenfortellinger av Jesu liv og lære. De første menighetene flommet over av slike fortellinger. Alle ville jo gjerne høre, og den som hadde vært med på det som hadde skjedd ble oppmuntret til å fortelle. Noen skrev også ned det de hadde hørt og sett.

Det er denne situasjonen som Lukas beskriver i innledningen til sitt verk: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i» (Lukas 1,1-4).

Lukas skrev sitt evangelium noen tiår etter Jesu død og oppstandelse. Allerede på det tidspunktet kunne han altså si at det var mange som hadde prøvd å skrive en framstilling av hva som hadde skjedd. Noen ganger hører man argumenter om at siden det finnes så mange fortellinger, så kan man ikke stole på at historiene i NT gir et riktig bilde. Men dette er jo å snu saken på hodet: Hvis det skjer en stor nyhetssak, så kan man lese om det i 20 aviser neste dag. Hver av disse avisene vil rapportere litt ulikt, men det faktum at så mange skriver om saken er jo et rimelig sikkert signal om at det som skrives om faktisk har skjedd. At mange har skrevet om en sak, styrker altså troverdigheten – ikke det motsatte.

På den tiden var mennesker vant til å fortelle historier, slik at man var bedre trent til å huske enn hva vi er i dagens Norge. Derfor var man bedre i stand til å gjengi ting korrekt etter hukommelsen. Likevel var det selvfølgelig ulik kvalitet på disse fortellingene – både innholdsmessig og litterært. Ganske raskt skulle fire av disse fortellingene etablere seg som de mest anerkjente skriftene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Men den prosessen tilhører fase nummer to – det som kalles framveksten av «kanon».

En lignende prosess pågikk også med de andre skriftene som inngår i NT. Apostler og andre skrev prekener og brev som ble distribuert til menighetene. Noen av disse har vi ennå, men mange har nok gått tapt. Men alle skriftene som inngår i Det Nye Testamentet var ferdig skrevet innen år 100 – altså mens den første generasjonen av kristne ennå levde.

Donatister

Samtidig som den gammelkatolske kirken vokste fram, så oppstod det en rekke andre bevegelser og kirkesamfunn. En av disse bevegelsene utenfor den katolske kirken ble kalt for «donatister». De var til dels inspirert av Novatian, og la stor vekt på rett kristen livsstil hos sine ledere. I en lang periode var donatistene den største kristne bevegelsen i Nord-Afrika. De overlevde som bevegelse fram til Islam ble påtvunget befolkingen der gjennom erobringene på 600- og 700-tallet.

Etterhvert ble også donatistene mer og mer organiserte og hierarkiske. Til slutt var de en reell konkurrent til den katolske kirken. Da kristendommen ble den dominerende religion i Romerriket mot slutten av 300-tallet, så var det ikke opplagt at det var den katolske varianten som skulle bli toneangivende. Det kunne nesten like gjerne blitt donatistene som «vant». På kirkemøtet i Kartago i år 411 møttes 565 biskoper – og hele 279 av dem var donatister, mens 286 av dem var katolske. På dette kirkemøte møtte donatistene sterkt motstand fra en av historiens mest kjente tenkere - Augustin. Han bidro sterkt til at den katolske kirken vant «maktkampen» mot donatistene.

Mange vil si at både donatistene og den katolske kirken etter hvert stod ganske langt vekk fra de første kristne menigheter både i lære og liv. Men det viser at det helt fra de første århundrene har vært stort mangfold i den kristne kirke. Det har aldri vært slik at alle som kaller seg ved Jesu navn har tilhørt én og samme organisasjon. I hvert fall ikke siden aposteltiden i det første århundre av vår tidsregning.