Middelalderen

«Middelalder» er den vanlige betegnelsen på perioden mellom ca år 500 og år 1500. Dette var tiden etter antikkens undergang og før den moderne tid begynte. De fleste av oss tenker på Middelalderen som en tid med fattigdom, uvitenhet og overtro – dominert av en Kirke under ledelse av tvilsomme paver som bestemte hva alle skulle tro og mene.

 

Men dette er en karikert framstilling. For det første er jo dette kun et europeisk perspektiv. I andre deler av verden fulgte historiens utvikling helt andre mønstre. For det andre så hadde paven kun makt i Vest-Europa, og kun en liten del av verdens kristne levde jo i Vest-Europa – de fleste kristne levde i Øst-Europa, Nord-Afrika og Asia. For det tredje så dekker begrepet «middelalderen» hele 1000 år. Naturlig nok varierte livsvilkår, politikk og religion mye over så lang tid. Middelalderen var altså ikke én periode hvor alt var mørkt og ingen utvikling skjedde. Tvert i mot var det stor utvikling gjennom de 1000 årene som dette gjelder.

 

Det som derimot er sant, er at begynnelsen på Middelalderen var nedgangstider for Vest-Europa. Roma hadde vært den dominerende makt i mange hundre år. Den romerske myndighet sørget for et nivå av trygghet for handel og personer som gjorde at velstanden vokste. Etterhvert kom Romerriket inn i en forfallstid som varte i mange generasjoner. Et viktig skritt på «veien nedover» for Romerriket var da riket ble delt i to: Et østromersk rike hvor gresk var offisielt språk, og et vestromersk rike hvor latin var offisielt språk. Fra år 395 var denne splittelsen ugjenkallelig. Dette er viktig for å forstå kirkehistorien: For det var bare den vestlige delen av riket som etterhvert ble dominert av Pavekirken, mens de østlige delene av riket fortsatte som før relativt upåvirket av utviklingen i vest. Det østlige riket besto helt inntil Bysants ble erobret av muslimer i 1453. De kristne som levde i Asia utenfor Romerriket ble selvfølgelig heller ikke dominert av paven i Roma.

 

I år 410 ble Roma erobret av vestgoterne under ledelse av Alarik. Dette var første gang på 800 år at Roma hadde vært under kontroll av fiender. I år 476 ble Roma nok en gang ble erobret av et germansk folkeslag og den siste keiser i Roma ble avsatt. Dermed var imperiet med utspring i Roma endelig oppløst etter nesten 1000 års eksistens. Denne hendelsen regnes av mange som avslutningen av antikken og begynnelsen på Middelalderen.

 

Tiden rett før Romas fall og i generasjonene som fulgte, blir gjerne kalt folkevandringstiden. Mange folkeslag var på jakt etter nye landområder å slå seg ned i. Fra den tidlige folkevandringstiden er folkeslag som gotere, vandaler og hunere kjent. Seinere kom det vikinger fra nord og muslimske erobrere fra sør og øst. Dette førte til mange væpnede konflikter, og ofte til at gamle samfunnsstrukturer gikk i oppløsning. Kort sagt ble Vest-Europa preget av kaos. Når etablerte strukturer i samfunnet går i oppløsning blir handel, utdannelse, kultur, osv, lidende. Dermed ble den tidlige Middelalder (ca år 500-1000) preget av fattigdom og kulturell tilbakegang.

 

Ved inngangen til Middelalderen hadde altså Europa mistet sitt gamle fundament som Romerriket hadde vært en garantist for, selv med alle de feil og mangler som var i det imperiet. I det «tomrommet» som ble skapt etter Romerrikets kollaps og alle folkevandringene, var det at Kirken etterhvert vokste fram som den samlende kraft i Vest-Europa, selv om den brukte noen hundre år på denne prosessen. Kirken ble etterhvert pådriver for nye kulturelle prosjekter (kirkebygg og utsmykkinger), utdannelse (katedralskoler og universiteter) og sykepleie. Ja, selv rettsvesenet kom under Kirkens påvirkning og Kirken påvirket innsettelsen av fyrster og regenter. Romerriket hadde hatt mange nasjoner under sin myndighet. I Middelalderen forsvant denne internasjonale overbygningen. Det ble en styrke for Kirken at den midt i den politiske oppløsningen fortsatt var en internasjonal bevegelse, selv om den også opplevde sine splittelser og stridigheter.