Nestorius

De fleste blir overrasket over å høre at det fantes like mange kristne øst for Jerusalem som vest for Jerusalem i oldtiden. Fordi de fleste historiebøker er skrevet av europeere, så tror vi at det bare er i Europa at viktige ting har skjedd. Men Kirken i Europa var bare en liten del av hele bildet – mye skjedde både i Asia og i Afrika.

Biskop Nestorius ble fordømt på et kirkemøte i Efesos år 431. Han dro da østover til det iranske riket hvor han og hans meningsfeller ble tatt godt i mot. Nestorius hadde en noe avvikende lære om Kristus. Men den var ikke mer forskjellig enn at de kirkesamfunn som oppstod som et resultat av denne splittelsen ennå i dag regnes som kristne kirker. En av Nestorius egne bøker ble gjenfunnet så sent som i 1895 og den viste at hans lære slett ikke var så avvikende som kirkehistorikerne hittil hadde trodd.

Nestorianerne og andre østlige kirker drev et særdeles omfattende misjonsarbeid i Asia. Langs hele Silkeveien fram til Kina ble det etablert kristne menigheter. I Kinas gamle hovedstad ble det i år 781 satt opp en minnestein over kristne misjonærers ankomst til keiserens hoff, noe som skal ha skjedd i år 635. I Tibet ble de kristne forfulgt på 800-tallet, noe som viser at det på den tiden var et betydelig antall kristne der.

Andre østlige kirker evangeliserte lenger sør - hele veien til India og videre østover. Flere av disse kirkesamfunnene eksisterer den dag i dag. Noen av de andre kirkesamfunnene ble nesten utryddet av Islams ekspansjon i de følgende århundrene. Hele dette kapittelet i Kirkens historie hadde rettferdiggjort en helt egen blogg, for her er det mye interessant å hente.

Priscillian

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Augustin

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.

Fire doktorer

I overgangen mellom antikken og middelalderen så var det fire teologer som fikk svært stor betydning for Kirken i Vest-Europa. Disse kalles gjerne for «doktorer» i betydningen spesielt fremstående lærere. Den som vil forstå mer av den romersk-katolske kirken i Middelalderen bør se litt nærmere på disse fire:

Den første av disse var Ambrosius (339-397). Han var oppvokst i en rik og innflytelsesrik familie. Men da han var cirka 35 år gammel ble han utnevnt til biskop i Milano, og det første han da gjorde var å kvitte seg med rikdommen sin. I hele sin tid som biskop var han kjent for å være svært frittalende og modig. Det sies at han hver søndag ba følgende bønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flammer til å elske og frykte deg!»

Aller størst betydning fikk nok Ambrosius gjennom sin påvirkning på en av de som hørte ham tale i Milano - nemlig Augustin (354-430). Knapt noe annet menneske påvirket Europas historie de neste 1000 år på en sterkere måte enn Augustin. Derfor skal jeg skrive en egen artikkel om ham.

Den tredje av disse «doktorene» var Hieronymus (331 419). Hans store bidrag var en ny oversettelse av Bibelen til latin. Latin var jo på den tiden språket som folk flest snakket i den delen av verden. Derfor var hans oversettelse – kjent som Vulgata – en stor velsignelse. At europeerne i seinere tider bare fikk lov å bruke denne oversettelsen – selv etter at latin ikke lenger var folkets dagligspråk - kan man jo ikke laste Hieronymus for. På engelsk er for øvrig Hieronymus kjent som Jerome.

Den fjerde av «doktorene» var Gregor (540-604). Han ble pave 3. september 590, og er mest kjent som «Gregor den store». For en protestant, så framstår nok Gregor som en høyst blandet opplevelse. Han gikk blant annet aktivt inn for sjelemesser for de døde. Men han var en dyktig administrator, og revitaliserte på mange måter den katolske kirken.

Kirken i øst definerte ikke like klart som den romerske kirken hvilke lærere som var aller viktigst. Men tre teologer fra denne tiden står fram på en spesiell måte i Kirken i øst: Basilius den store (330-379), Gregor av Nazians (329-389) og Johannes Chrysostomos (345-407).

Kirkekonsiler

Da kristendommen ble statsreligion oppstod det et behov for å definere hvilken form for kristendom som var den offisielle. Helt fra tidlig i historien hadde ulike grupperinger påberopt seg å ha den rette forståelsen av evangeliene. Dette kan vi se spor av allerede i Det Nye Testamentet, og denne utviklingen fortsatte.

For å diskutere aktuelle stridsspørsmål samlet man derfor kristne ledere fra alle kanter til store såkalte kirkekonsiler for å drøfte sakene grundig. Dette gjorde man etter forbilde fra apostelkonsilet, som ble avholdt i Jerusalem ca år 50, og som man kan lese om i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Senantikken (år 300-500) ble dermed tiden for de store «økumeniske kirkekonsilene» hvor man samlet et bredt utvalg av kristne ledere fra ulike land og sammenhenger.

Den første av disse konsilene (etter Jerusalem år 50) ble avholdt i Nikea i år 325. Her diskuterte man en rekke spørsmål som fortsatt påvirker kristen tro i dag. Mest kjent er den såkalte nikenske trosbekjennelse som inngår som en del av læregrunnlaget for de fleste kristne kirkesamfunn ennå i dag. I parentes bemerket, så var en av de mer bisarre vedtak på kirkemøtet i Nikea, forbudet mot å kastrere seg selv (!)

For katolske og ortodokse kirker er de første økumeniske konsilene bindende med hensyn til kirkens lære. De fleste protestanter vil si at disse kirkemøtene ikke er bindende, siden det er Skriften alene som er bindende for kristent liv og lære. Men man vil si at disse konsilene hadde en rett fortolkning av Skriften, og man vil derfor likevel slutte seg til de beslutninger som ble fattet der. Derfor har bl.a. Den norske kirken («statskirken») den nikenske trosbekjennelsen i sitt læregrunnlag.

Kloster

Det fantes kristne klostre før Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Men utviklingen skjøt virkelig fart på 300-tallet. Dette var delvis en reaksjon på verdsliggjøring i kirken. Tidligere var det forbundet med livsfare å være kristen. Men nå var det respektabelt – faktisk anbefalingsverdig - å være kristen. Hvordan kunne man da skille mellom de som virkelig «mente alvor» og de som bare var kristne i navnet?

En historie som ble mye sitert var den om Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19,16-30). Der sier Jesus til mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige». Dette med å være helhjertet ble et slagord for klostrene. Den som virkelig ville følge Jesus helhjertet, måtte selge alle sine eiendeler og følge etter Jesus. Munkene ble den nye tidens radikale disipler – i hvert fall i egne øyne – og det var nok en hel del i et slikt syn på saken.

Men radikaliteten kunne også gå for langt: Tidligere kunne man erfare ytre plager og begrensninger ved å bekjenne seg som kristen. Nå når tiden var slik at man ikke lenger risikerte ytre forfølgelser og plager, valgte noen i stedet å ta på seg plager og begrensninger selv. Dette var tiden hvor askesen slo ut i full blomst i Kirken. Mange var skeptiske både til jordiske gleder og til en lunken kirke. Holdningen oppsummeres på en god måte i rådet fra den galliske abbeden Cassias: «Hold dere unna kvinner og biskoper!»

De første kristne munker var eneboere (eremitter). De søkte seg langt vekk fra verdens støy og larm for å søke Gud i stillheten. Ofte flyttet de ut i ødemarken, og de kalles derfor gjerne for «ørkenfedrene». En sentral skikkelse blant dem var Antonius (ca.251-356). Han regnes som «alle munkers far» og biografien om ham hadde stor innvirkning på utbredelsen av klosterlivet.

Etter hvert flyttet munkene sammen i større kommuniteter. Man la mer og mer vekt på felleskap, tjeneste og liturgiske handlinger. En sentral skikkelse her er Basilius (330-79) som regnes for grunnleggeren av den type kloster som baserer seg på fellesskap – i motsetning til eneboerne.

Klosterbevegelsen hadde både positive og negative sider ved seg. Askesen – hvor man tok avstand fra alle slags gleder – var langt unna det bibelske forbildet. Likevel betydde klostrene mye for å bevare et dypere åndelig liv. De ble sentere for kopiering av Bibler og for mange typer studier og lærdom. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle personligheter var munker eller nonner i hele eller deler av sitt liv. Da klostervesenet ble en virkelig maktfaktor i Kirken i løpet av senantikken og middelalderen, så brakte det altså med seg både ting som var bra og ting som var mindre bra inn i Kirken.

Desekularisering

I løpet av 300- og 400-tallet forandret kirkens stilling seg radikalt. De kristne gikk fra å være en forfulgt minoritet til å bli en dominerende makt i samfunnet. Selv etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, så forholdt man seg til et pluralistisk samfunn. Gamle religioner og filosofier levde en tid parallelt med kristendommen. Men etterhvert fikk Kirken overtaket og fortrengte mye av den gamle «hedenske» kulturen. Når Middelalderen begynte cirka år 500 hadde ikke lenger Kirken noen seriøs utfordrer rundt Middelhavet med hensyn til ideologi.

Denne prosessen er beskrevet som «desekularisering» av professor R.A. Markus i hans bok «The end of ancient Christianity». På mange måter var dette en motsatt prosess av det vi opplever i dagens Europa. Vi beveger oss nå raskt mot et samfunn hvor kristendommen mister sin dominerende makt i samfunnsdebatten. Fra år 300 til 500 var det motsatt: Man gikk fra en situasjon med religiøst og ideologisk mangfold til å ha én dominerende ideologi – kristendommen.

Det finnes mange eksempler på denne «desekulariseringen». Blant annet ble gamle høytider – både hedenske og sivile – omgjort til kristne høytider. Hedenske templer ble ødelagt eller gjort om til kristne kirker. Klassisk utdannelse forsvant og ble overtatt av opplæring i klostrene. Dette skjedde ikke på ett øyeblikk, men tok mange generasjoner. Men på sikt bidro dette skritt for skritt til å befeste Kirkens makt

Etter det vestromerske rikets fall oppstod et maktvakuum. Gamle strukturer falts sammen, og mange i det romerske aristokratiet flyktet østover til Bysants. I kaoset som fulgte ble den kristne kirken den mest stabiliserende faktoren. Dette utnyttet prestestanden til å feste grepet om makten. Da senantikken gikk over til middelalder, så var kirken blitt en sterk makt som påvirket alle sider av samfunnet i Europa sør og vest for Alpene.