Jerusalems fall

I kristendommens barndom var menigheten i Jerusalem den mest dominerende menigheten i kristenheten. Der bodde de opprinnelige apostlene til Jesus, og dit dro alle de mest kjente misjonærer for å drøfte viktige spørsmål. Likevel kan vi lese i Det nye testamentet (NT) om en økende rivalisering mellom de som ønsket en mest mulig jødisk kirke, og de som ønsket kirken mer tilpasset ikke-jøder (hedningene). Men at menigheten i Jerusalem var den toneangivende er det ingen tvil om. Dette skulle imidlertid få en bråstopp 40 år etter denne menighetens grunnleggelse:

I år 66 brøt det ut omfattende opprør mot det romerske styret i Judea. I Jerusalem ble en liten romersk garnison massakrert. Dette ledet til det som kalles den første jødiske krig. Krigen varte til den romerske hærfører Titus inntok Jerusalem i år 70. Tempelet ble da brent ned til grunnen og tempelets hellige utstyr ble ført til Roma. Tretti tusen jøder ble solgt som slaver og 2500 mennesker ble slaktet i gladiatorkamper i forbindelse med en fødselsdagsfest for Titus sin lillebror.

Dette var selvfølgelig først og fremst en katastrofe for de mennesker som ble rammet, og for hele det jødiske folket. Men det medførte også at menigheten i Jerusalem mer eller mindre forsvant over natten. De fire evangeliene ble skrevet ned rundt tiden for denne krigen – noen rett før eller under - og noen av dem rett etter. Det er grunnen til at Jesu ord om Jerusalems undergang («det skal ikke bli stein tilbake på stein») har fått en slik framtredende plass i disse fortellingene. Evangelistene kommenterte rett og slett samtidens politiske situasjon.

Tempelet ble altså ødelagt ganske kort tid etter at de fleste av skriftene i NT var ferdige. Én ting var at den menigheten som er mest framtredende i NT ble borte. Det kunne man komme seg over, siden det var oppstått mange andre menigheter. Jerusalems fall fikk imidlertid langt mer vidtrekkende konsekvenser for kirkens framtid: Det medførte nemlig et varig brudd med kirkens jødiske røtter. Hittil hadde kirken levd i en slags balanse mellom det jødiske og det ikke-jødiske. Men fra nå av tok hedningene helt over. De mest innflytelsesrike menighetene ble nå liggende i byer som Efesos, Antiokia og Aleksandria – altså utenfor tradisjonelle jødiske områder. Selv om det var mange med jødisk bakgrunn i disse byene, så ble menigheten mer og mer «gresk» i sin tankegang.

Paulus hadde sagt i romerbrevet kapittel 11 at hedningene var som en gren podet inn på kirkens jødiske stamme og røtter. Men nå var stammen ødelagt, og bare grenene var igjen. Den kristne kirkes teologi og handlinger er faktisk ennå i dag påvirket av det som skjedde i år 70.