Kirkehistorie for dummies

Priscillian

2010-01-22T18:32:00.003+01:00

Priscillian (død 385) har den tvilsomme æren av å være den første person som ble henrettet for falsk lære etter ønske fra Kirken. Sammen med seks av sine venner ble han i år 385 halshugget i den tyske byen Trier. Anklagen mot ham var offisielt at han «drev med magi» men det er lite tvil om at den egentlige grunnen var at sterke krefter i den katolske kirken mislikte den kristne fornyelsesbevegelsen hvor Priscillian var en sentral person. Dermed hadde Kirken definert en ny standard: Den kirken som tidligere hadde blitt forfulgt til døden fordi den avvek fra det som var akseptert i samfunnet, skulle nå selv begynne å forfølge de som tenkte annerledes.

Som så mange andre påståtte kjettere ble Priscillian i ettertid beskyldt for en rekke uortodokse læresetninger. Mange av skriftene hans ble for sikkerhets skyld brent, slik at man ikke kunne få sjekket disse beskyldningene. Men i 1885 ble noen av hans skrifter gjenfunnet i biblioteket til universitetet i Würzburg. Disse viser at Priscillian sin undervisning var basert på Bibelen, og slett ikke så farlige. Hvis det da ikke nettopp er Bibelen man er redd for. Slik ble Priscillian renvasket av nye beviser som dukket opp 1500 år etter hans død. Dette må være noe nær verdensrekord i sein avdekking av nye beviser til en rettssak!

Priscillian var opptatt av bibelstudium og samlet mennesker over store områder i bibelstudiegrupper. Han la særlig vekt på Paulus sine brev, og skrev en kommentar til disse som ble brukt langt utenfor hans egne sirkler. Han la vekt på nådegavene og på en asketisk livsstil. Kvinner hadde like rettigheter som menn i de gruppene han grunnla. Alt dette – kombinert med at man delte nattverd i hjemmene – ble raskt en trussel for kirkens makt. Når Priscillian sin innflytelse spredde seg ut over dagens Spania, Portugal og Frankrike følte mange at han «måtte» stoppes. Dette skjedde altså ved halshuggingen i Trier. Men gruppene som Priscillian grunnla fungerte i hvert fall i et par hundre år etter hans død.

Augustin

2010-01-17T12:47:00.009+01:00

Augustin (354-430) var en teolog som i sterk grad påvirket tankegangen både til middelalderkirken og til reformatorer som Luther og Calvin. Han var oppvokst i en tradisjonell kristen familie i Nord-Afrika, men gikk sine egne veier i ungdommen. Han var opptatt av filosofi og var en tid med i en av tidens populære religioner, kalt manikeisme. Han endte etterhvert opp som lærer i retorikk i Milano. Der ble han kjent med Ambrosius og kom til en klar kristen bekjennelse. I år 395 ble han biskop i Hippo i Nord-Afrika, noe han forble fram til sin død. Man kjenner godt til Augustins liv før han ble kristen, for han har skrevet omfattende om dette i sin særdeles ærlige selvbiografi «Bekjennelser».

Augustin var en aktiv skribent, og hans skrifter påvirket teologisk tenkning på mange felt. Han var bl.a. den første som klart definerte læren om arvesynden. Mennesket er uten evne til å tjene Gud i seg selv - det kan kun skje ved Guds nåde. Dette var et tema som reformatorene grep fatt i 1000 år seinere.

I sin bok «Guds by» beskriver Augustin sitt kirkesyn. Han deler opp samfunnet i «Guds by» og «verdens by». Oppgaven til «verdens by» er bl.a. å legge til rette for realiseringen av «Guds by» på jorda. Disse tankene ble brukt som grunnlag for hvordan forholdet mellom pavekirken og keiserdømmet burde være gjennom middelalderen, selv om dette kanskje ikke var Augustins hensikt.

En annen side av hans kirkesyn var at det var kirken i seg selv som var hellig – uavhengig av kirkemedlemmenes helliggjørelse. Donatistene hevdet at hvis en leder i menigheten ikke levde i samsvar med Guds ord, så hadde sakramentene han forvaltet (dåp, nattverd, osv) ingen verdi. Dette var Augustin sterkt uenig i. Han hevdet at sakramentene var virksomme nettopp fordi det var Kirken som forvaltet dem. «Hellighet» var altså knyttet til kirkeorganisasjonen og ikke til biskopenes personlige kristenliv. Som en konsekvens av dette så Augustin den katolske kirke som det eneste stedet det var frelse, for bare den forvalter sakramentene som Gud formidler sin nåde gjennom.

Fire doktorer

2010-01-06T21:22:00.009+01:00

I overgangen mellom antikken og middelalderen så var det fire teologer som fikk svært stor betydning for Kirken i Vest-Europa. Disse kalles gjerne for «doktorer» i betydningen spesielt fremstående lærere. Den som vil forstå mer av den romersk-katolske kirken i Middelalderen bør se litt nærmere på disse fire:

Den første av disse var Ambrosius (339-397). Han var oppvokst i en rik og innflytelsesrik familie. Men da han var cirka 35 år gammel ble han utnevnt til biskop i Milano, og det første han da gjorde var å kvitte seg med rikdommen sin. I hele sin tid som biskop var han kjent for å være svært frittalende og modig. Det sies at han hver søndag ba følgende bønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flammer til å elske og frykte deg!»

Aller størst betydning fikk nok Ambrosius gjennom sin påvirkning på en av de som hørte ham tale i Milano - nemlig Augustin (354-430). Knapt noe annet menneske påvirket Europas historie de neste 1000 år på en sterkere måte enn Augustin. Derfor skal jeg skrive en egen artikkel om ham.

Den tredje av disse «doktorene» var Hieronymus (331 419). Hans store bidrag var en ny oversettelse av Bibelen til latin. Latin var jo på den tiden språket som folk flest snakket i den delen av verden. Derfor var hans oversettelse – kjent som Vulgata – en stor velsignelse. At europeerne i seinere tider bare fikk lov å bruke denne oversettelsen – selv etter at latin ikke lenger var folkets dagligspråk - kan man jo ikke laste Hieronymus for. På engelsk er for øvrig Hieronymus kjent som Jerome.

Den fjerde av «doktorene» var Gregor (540-604). Han ble pave 3. september 590, og er mest kjent som «Gregor den store». For en protestant, så framstår nok Gregor som en høyst blandet opplevelse. Han gikk blant annet aktivt inn for sjelemesser for de døde. Men han var en dyktig administrator, og revitaliserte på mange måter den katolske kirken.

Kirken i øst definerte ikke like klart som den romerske kirken hvilke lærere som var aller viktigst. Men tre teologer fra denne tiden står fram på en spesiell måte i Kirken i øst: Basilius den store (330-379), Gregor av Nazians (329-389) og Johannes Chrysostomos (345-407).

Kirkekonsiler

2009-09-15T17:49:00.002+02:00

Da kristendommen ble statsreligion oppstod det et behov for å definere hvilken form for kristendom som var den offisielle. Helt fra tidlig i historien hadde ulike grupperinger påberopt seg å ha den rette forståelsen av evangeliene. Dette kan vi se spor av allerede i Det Nye Testamentet, og denne utviklingen fortsatte.

For å diskutere aktuelle stridsspørsmål samlet man derfor kristne ledere fra alle kanter til store såkalte kirkekonsiler for å drøfte sakene grundig. Dette gjorde man etter forbilde fra apostelkonsilet, som ble avholdt i Jerusalem ca år 50, og som man kan lese om i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Senantikken (år 300-500) ble dermed tiden for de store «økumeniske kirkekonsilene» hvor man samlet et bredt utvalg av kristne ledere fra ulike land og sammenhenger.

Den første av disse konsilene (etter Jerusalem år 50) ble avholdt i Nikea i år 325. Her diskuterte man en rekke spørsmål som fortsatt påvirker kristen tro i dag. Mest kjent er den såkalte nikenske trosbekjennelse som inngår som en del av læregrunnlaget for de fleste kristne kirkesamfunn ennå i dag. I parentes bemerket, så var en av de mer bisarre vedtak på kirkemøtet i Nikea, forbudet mot å kastrere seg selv (!)

For katolske og ortodokse kirker er de første økumeniske konsilene bindende med hensyn til kirkens lære. De fleste protestanter vil si at disse kirkemøtene ikke er bindende, siden det er Skriften alene som er bindende for kristent liv og lære. Men man vil si at disse konsilene hadde en rett fortolkning av Skriften, og man vil derfor likevel slutte seg til de beslutninger som ble fattet der. Derfor har bl.a. Den norske kirken («statskirken») den nikenske trosbekjennelsen i sitt læregrunnlag.

Kloster

2009-08-30T11:54:00.005+02:00

Det fantes kristne klostre før Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Men utviklingen skjøt virkelig fart på 300-tallet. Dette var delvis en reaksjon på verdsliggjøring i kirken. Tidligere var det forbundet med livsfare å være kristen. Men nå var det respektabelt – faktisk anbefalingsverdig - å være kristen. Hvordan kunne man da skille mellom de som virkelig «mente alvor» og de som bare var kristne i navnet?

En historie som ble mye sitert var den om Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19,16-30). Der sier Jesus til mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige». Dette med å være helhjertet ble et slagord for klostrene. Den som virkelig ville følge Jesus helhjertet, måtte selge alle sine eiendeler og følge etter Jesus. Munkene ble den nye tidens radikale disipler – i hvert fall i egne øyne – og det var nok en hel del i et slikt syn på saken.

Men radikaliteten kunne også gå for langt: Tidligere kunne man erfare ytre plager og begrensninger ved å bekjenne seg som kristen. Nå når tiden var slik at man ikke lenger risikerte ytre forfølgelser og plager, valgte noen i stedet å ta på seg plager og begrensninger selv. Dette var tiden hvor askesen slo ut i full blomst i Kirken. Mange var skeptiske både til jordiske gleder og til en lunken kirke. Holdningen oppsummeres på en god måte i rådet fra den galliske abbeden Cassias: «Hold dere unna kvinner og biskoper!»

De første kristne munker var eneboere (eremitter). De søkte seg langt vekk fra verdens støy og larm for å søke Gud i stillheten. Ofte flyttet de ut i ødemarken, og de kalles derfor gjerne for «ørkenfedrene». En sentral skikkelse blant dem var Antonius (ca.251-356). Han regnes som «alle munkers far» og biografien om ham hadde stor innvirkning på utbredelsen av klosterlivet.

Etter hvert flyttet munkene sammen i større kommuniteter. Man la mer og mer vekt på felleskap, tjeneste og liturgiske handlinger. En sentral skikkelse her er Basilius (330-79) som regnes for grunnleggeren av den type kloster som baserer seg på fellesskap – i motsetning til eneboerne.

Klosterbevegelsen hadde både positive og negative sider ved seg. Askesen – hvor man tok avstand fra alle slags gleder – var langt unna det bibelske forbildet. Likevel betydde klostrene mye for å bevare et dypere åndelig liv. De ble sentere for kopiering av Bibler og for mange typer studier og lærdom. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle personligheter var munker eller nonner i hele eller deler av sitt liv. Da klostervesenet ble en virkelig maktfaktor i Kirken i løpet av senantikken og middelalderen, så brakte det altså med seg både ting som var bra og ting som var mindre bra inn i Kirken.

Desekularisering

2009-08-27T19:10:00.005+02:00

I løpet av 300- og 400-tallet forandret kirkens stilling seg radikalt. De kristne gikk fra å være en forfulgt minoritet til å bli en dominerende makt i samfunnet. Selv etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, så forholdt man seg til et pluralistisk samfunn. Gamle religioner og filosofier levde en tid parallelt med kristendommen. Men etterhvert fikk Kirken overtaket og fortrengte mye av den gamle «hedenske» kulturen. Når Middelalderen begynte cirka år 500 hadde ikke lenger Kirken noen seriøs utfordrer rundt Middelhavet med hensyn til ideologi.

Denne prosessen er beskrevet som «desekularisering» av professor R.A. Markus i hans bok «The end of ancient Christianity». På mange måter var dette en motsatt prosess av det vi opplever i dagens Europa. Vi beveger oss nå raskt mot et samfunn hvor kristendommen mister sin dominerende makt i samfunnsdebatten. Fra år 300 til 500 var det motsatt: Man gikk fra en situasjon med religiøst og ideologisk mangfold til å ha én dominerende ideologi – kristendommen.

Det finnes mange eksempler på denne «desekulariseringen». Blant annet ble gamle høytider – både hedenske og sivile – omgjort til kristne høytider. Hedenske templer ble ødelagt eller gjort om til kristne kirker. Klassisk utdannelse forsvant og ble overtatt av opplæring i klostrene. Dette skjedde ikke på ett øyeblikk, men tok mange generasjoner. Men på sikt bidro dette skritt for skritt til å befeste Kirkens makt

Etter det vestromerske rikets fall oppstod et maktvakuum. Gamle strukturer falts sammen, og mange i det romerske aristokratiet flyktet østover til Bysants. I kaoset som fulgte ble den kristne kirken den mest stabiliserende faktoren. Dette utnyttet prestestanden til å feste grepet om makten. Da senantikken gikk over til middelalder, så var kirken blitt en sterk makt som påvirket alle sider av samfunnet i Europa sør og vest for Alpene.

Senantikken

2009-07-18T20:25:00.004+02:00

«Antikken» er en betegnelse på en periode i Europa som varte i tusen år - fra cirka år 500 før Kristus til cirka år 500 etter Kristus. Perioden fra 300-500 e.Kr. kalles derfor gjerne for senantikken. Det var slutten på en meget lang periode hvor landene rundt Middelhavet hadde hatt en felles «global» kultur. Selv om det var store lokale forskjeller, så ble det internasjonale samfunnet holdt sammen av to sterke elementer. Det ene elementet var det greske språket. Alle velutdannede mennesker snakket gresk, og svært mange uten utdanning gjorde det også. Dette gjorde at ting som ble skrevet i Egypt eller i Syria med enkelhet kunne forstås av utdannede mennesker i Frankrike eller Spania.

Det andre viktige elementet i denne internasjonale kulturen var Romerriket. Roma hadde i mange hundre år vært verdens maktsentrum. Middelhavet var en «innsjø» midt i det romerske imperium. Men dette endret seg mot slutten av antikken. Roma som hadde virket uovervinnelig i generasjoner, ble flere ganger beleiret og erobret i senantikken. Man regner ofte Romas erobring av germanske stammer under ledelse av Odovakar i år 476 som den endelige slutten på antikken og begynnelsen på Middelalderen. Ved Romas fall gikk de vestlige delene av Romerriket under for godt. I vest var da latin i full fart med å fortrenge gresk som de lærdes språk. Når man nådde fram til år 500 hadde derfor de to viktigste kjennetegnene på den gamle kulturen blitt borte: Romerriket og klassisk gresk som internasjonalt språk. Antikken var over, og Middelalderen hadde begynt.

Romas fall var et resultat av store folkevandringer i Europa. Siden Romerriket hadde mistet mye av sin kraft, ble til slutt Roma offer for noen av disse folkeslagene som var på vandring. Disse folkevandringene endret maktforhold og kultur over hele kontinentet. Helt her opp i Norge merket man effekten av disse folkevandringene, og mange bygder har ennå rester av slike gamle bygdeborger som ble laget til forsvar mot innvandrende folkegrupper. Vandalene var et av disse folkeslagene som var på vandring sør i Europa og i Afrika, og fortsatt setter vi likhetstegn mellom «vandaler» og «ødeleggelse». Dette er også perioden hvor angelsakserne invaderte Britannia og sagnene om Kong Arthur stammer fra.

Romerrikets østlige deler overlevde med sin hovedstad Bysants (dagens Istanbul). Der levde også det greske språket videre, og dermed kunnskapen om antikkens kultur og filosofi. Da Bysants ble erobret 1000 år senere – av tyrkerne i 1453 - skulle det bidra sterkt til avslutningen av Middelalderen. På den måten kan man si at erobringene av senantikkens to store byer – Roma og Bysants – markerte henholdsvis begynnelsen og slutten på Middelalderen. Mellom de to erobringene var det cirka tusen år.

Kirken gikk i løpet av senantikken fra å være en forfulgt minoritet til å bli den dominerende politiske, religiøse og kulturelle faktor i Vest-Europa. Dette førte ikke bare til ytre endringer for kirken. Den måtte også omdefinere sin egen forståelse av seg selv og sitt forhold til omverdenen. Tidligere hadde «verden» stått i klar opposisjon til Kirken, men nå hadde Kirken etterhvert minst like mye makt som de «verdslige» lederne. Dermed opplevde Kirken like stor indre endring, som det den opplevde ytre endringer. Senantikken ble derfor en periode med store meningsbrytninger også innad i Kirken. Dette er tiden da de store kirkekonsilene ble holdt.

Oppsummering år 30 til 350

2009-06-03T21:23:00.004+02:00

Et stykke ut på 300-tallet var på mange måter det første kapittelet av kirkens historie avsluttet. I løpet av sine første 300 år hadde den kristne kirke endret seg fra å være en liten forfulgt minoritet, til å bli en toneangivende kraft i Romerriket. Man hadde vokst fra en liten jødisk sekt med 120 mennesker til å omfatte millioner av mennesker. Rodney Stark gjengir i sin bok «Cities of God» en statistikk som viser at det var cirka 31 millioner kristne i Romerriket i år 350. I tillegg kom det et betydelig antall mennesker i andre riker utenfor Romerriket (Partia, India, Etiopia, Armenia, osv). I løpet av disse århundrene hadde også en del skrifter bredt seg utover hele kristenheten. Disse ble nå samlet til det vi i dag kaller Det nye testamentet.

Samtidig som antall og innflytelse vokste, så forandret også menighetens innhold seg i betydelig grad. I den første tiden kunne det være forbundet med livsfare å være leder i en kristen menighet. Men nå var det å være en leder i kirken i ferd med å bli en god vei mot karriere i samfunnet.

De første menighetene var frittstående lokale forsamlinger som ble knyttet sammen gjennom vennskap og gjennom uregelmessige besøk av omreisende apostler og profeter. Men etter hvert vokste det fram et hierarki som samlet mer og mer makt hos noen få mennesker. På begynnelsen av 300-tallet ble så de første «statskirkene» dannet.

De neste par hundre år (300-500 e.Kr.) skulle føre til en radikal forandring i Europa. De vestlige delene av Romerriket gikk i oppløsning etter å ha dominert landene rundt Middelhavet i flere hundre år, og den kristne kirke skulle etterhvert ta over plassen etter Romerriket som det sentrale «bindemiddel» i vår del av verden.

Vekst utenfor Romerriket

2009-05-16T08:24:00.007+02:00

Hittil har jeg skrevet mest om kirken i Romerriket. Men det er selvfølgelig helt feil å tro at historien bare handler om vår del av verden. Verdenshistorien er mye mer enn Europa, og på samme måte dreier kirkehistorien seg også om mer enn Europa. Evangeliet spredde seg rakst utenfor Romerrikets grenser. I løpet av de første 300 årene ble det grunnlagt menigheter fra Britannia i vest til India i øst - og fra Nord-Europa til Etiopia.

Den romersk-katolske kirken, som fikk så mye makt i Middelalderen, hadde jo sin innflytelse stort sett innenfor de vestlige delene av det gamle Romerriket. Men det fantes – og finnes fortsatt – en mengde kirkesamfunn som aldri har vært en del av den romersk-katolske kirken. Det vanlige bildet - som bl.a. DaVinci-koden har gjort populær - om en kirke som kontrollerte alt og alle, er derfor egentlig bare en rasistisk misforståelse. Et slikt syn forutsetter nemlig at man mener at kun det som skjer i Europa er viktig… (og selv da er en slik forståelse en «sannhet» med modifikasjoner).

Armenia var det første land i verden som gjorde kristendommen til statsreligion. Det skjedde i år 301, altså 12 år før kristendommen i det hele tatt var blitt lovlig i Romerriket . Etiopia gjorde det samme som Armenia, og gjorde kristendommen til statsreligion kort tid etter dem. Kerala er en delstat langt sør i India: Der finnes det ennå i dag flere kirkesamfunn som sporer sin historie helt tilbake apostelen Tomas.

Hvis du vil utvide sin horisont og få vite mer, så sjekk ut begreper som MarThoma, den kaldeiske kirke, nestorianere, den assyriske kirke, koptere, den armenske apostoliske kirke, osv. Her er det mye historie som de fleste europeere ikke har noen anelse om. Disse kirkene har røtter som går like langt tilbake i historien som de europeiske kirker. Noen av dem stammer helt tilbake fra Det Nye Testamentets tid.

De fleste artiklene på denne bloggen handler om kirkehistorien ut fra et europeisk perspektiv, fordi dette nok er det mest relevante for norske kristne. Men det er viktig å huske at dette kun er en del av en større virkelighet.

Konstantin den store

2009-05-01T10:27:00.003+02:00

Et av de viktigste årstall i kirkehistorien er 313. Da ble det såkalte «ediktet i Milano» utstedt. Dette var en keiserlig befaling om å stoppe forfølgelsen av de kristne. Med andre ord ble kristendommen en lovlig religion i Romerriket fra og med dette året. Ediktet gjorde slutt på den blodigste av alle kristenforfølgelser til da, nemlig den som skjedde under keiser Diokletian. Selv om det fortsatt skulle komme noen perioder med forfølgelser av de kristne, så var dette et vannskille for kirken i Romerriket. Kirken hadde vært forfulgt i nesten 300 år – først lokalt og senere på nasjonalt plan. Men nå var dette stort sett historie.

Konstantin den store var romersk keiser fra 306 til 337. Han var den første kristne keiser i Roma. Historikerne strides om hvor dypt Konstantin sin tro stakk: Hadde han en personlig omvendelse? Eller forstod han bare nytten av å alliere seg med den framvoksende kirken? («If you can’t beat them, join them»). Det antas at mellom 10 og 15 prosent av befolkingen i riket var kristne på dette tidspunktet, så de var i ferd med å bli en maktfaktor. Konstantin hadde i hvert fall Kristusmonogrammet i våpenskjoldet sitt, og han lot seg etterhvert døpe.

Det som skjedde i år 313 var at kristendommen ble lovlig. Tidligere hadde den jo vært forbudt. Med andre ord ble kristendommen stilt på lik linje med andre religioner. Men kirken fortsatte å vokse i medlemstall og innflytelse. De eldste romerske mynter med kristne symboler er fra år 315. I år 320 ble søndagen offisiell fridag. Deretter utviklet dette seg videre, til det punkt hvor kristendommen ble statens foretrukne religion. I løpet av 300-tallet endret dermed situasjonen seg for menigheten fra å være en forfulgt minoritet, til å bli en «statskirke». I de påfølgende århundrene skulle dette utvikle seg enda videre, slik at den katolske kirken i store deler av Vest-Europa skulle bli den eneste lovlige religion.

For kirken hadde dette både positive og negative konsekvenser. Det mest positive var selvfølgelig at man ikke lenger risikerte å bli fengslet eller drept for sin tro. Det mest negative var at ordtaket om at «makt ødelegger» skulle vise seg å gjelde også for Kirken. Etterhvert som Kirkens innflytelse vokste, fikk man nemlig medlemmer som ikke kom først og fremst på grunn av sin overbevisning og sin tro, men som så karrieremulighetene. En religion som hadde keiserens velsignelse, åpnet jo dørene til makt og innflytelse for denne religionens ledere. Til slutt skulle dette gå så langt at Kirken forfulgte de som trodde annerledes enn dem selv. Dette var en utvikling som tok flere hundre år, men år 313 var en milepæl – på godt og vondt.

Kanon

2009-04-25T08:20:00.005+02:00

Rundt år 100 var alle de skrifter som inngår i Det Nye testamentet ferdig skrevet. Men det tok ennå lang tid før den kristne kirke hadde én felles bok som ble oppfattet som retningsgivende for liv og lære. Den første tiden hadde man Det Gamle Testamentet (GT) som sin Bibel. I tillegg hadde menigheter på forskjellige steder kopier av diverse evangelier og brever. Skriftene som etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT) ble jo skrevet til konkrete menigheter eller skrevet for en spesiell målgruppe. Det tok tid før kopier av disse skriftene spredde seg til alle kristne menigheter og ble anerkjent av dem som inspirert av Gud. Denne prosessen mot en felles samling av skrifter i NT tok et par hundre år. Til slutt endte man opp med den samlingen som vi i dag har – og som kalles for «kanon». I denne sammenheng betyr «kanon» de skrifter som anerkjennes som inspirerte av Gud på en slik måte at de sammen med GT danner Bibelen, Guds ord.

De første spor av at man begynte å se enkelte av de nytestamentlige skriftene som en del av Guds ord finner man allerede i NT. Noen av de yngste skriftene siterer eldre skrifter som en del av «Guds ord»: Paulus siterer Lukas 10,7 og kaller det for «Skriften» i 1Tim 5,18. Peter omtaler noen av Paulus sine brev som «Skriften» i 2Pet 3,15-16.

I perioden mellom år 100 og 200 ble stadig flere av skriftene samlet og anerkjent i alle de kristne menighetene. Kristne forfattere på denne tiden siterer rikelig både fra evangeliene og fra Paulus sine brev, kaller dem for «Skriftene», og anser dem for å være bindende med hensyn til kristen lære. Veldig tidlig begynte man å anse det som en selvfølge at det fantes fire autoriserte evangelier – ikke flere eller færre. Dette er de fire evangeliene som inngår i vårt NT. Den eldste omfattende bevarte lise over bøker som anses som Guds ord finnes i det såkalte «Muratoris kanon» fra siste halvdel av 100-tallet. Men Ireneus som skrev flere bøker på den samme tiden, virker til å kjenne til en allerede eksisterende liste over kanoniske bøker. Med andre ord var kanon ganske klart definert ca 50 til 100 år etter at de lengstlevende apostlene døde.

På begynnelsen av 200-tallet omtaler Origenes hele det som i dag utgjør NT. Men han nevner at seks av bøkene var omdiskutert (Hebreerbrevet, Jakob, 2Peter, 2Johannes, 3Johannes og Judas). På den tiden var man altså enige om det aller meste av det som er vårt NT. Etter 300-tallet var det ikke lenger mye diskusjon rundt kanon slik vi har det i dag. Den som ønsker å sette seg mer inn i dette, anbefales å lese boka The Canon of Scripture av F.F.Bruce.

Det er viktig å huske at man på den tiden ikke hadde et felles styre av menighetene. Det var altså ikke slik at man hadde en komité som satt og bestemte hva man ville ha med og hva man ikke ville ha med. Det nye testamentets kanon vokste fram ut fra bruken av skriftene i en mengde menigheter i ulike kulturer spredt rundt i Europa, Afrika og Asia. Den endelige formaliseringen av kanon på 300- og 400-tallet var derfor kun en anerkjennelse av de skriftene som allerede var i bruk over dette store området.

Det at noen skrifter ble inkludert i kanon, måtte jo bety at andre skrifter ble utelatt. Mange av disse utelatte skriftene er fortsatt tilgjengelige. De fleste av skriftene som falt utenfor kanon motsier ikke NT - men bekrefter det i stor grad. Disse utelatte skriftene er bare ikke like inspirerende som de som ble inkludert, så derfor er de ikke med i kanon. Særlig de eldste av disse skriftene ligger nær opp til læren i NT. Noen av dem er svært interessant lesing for den som er interessert i kirkehistorie og teologi, selv om de ikke inngår i kanon.

Det nye Testamentet

2009-04-19T08:42:00.006+02:00

Til tross for at det fantes en rekke forskjellige kristne grupperinger i de første århundrene, så er det en ting de var forbløffende enige om: De var i stor grad enige om hvilke skrifter som var inspirert av Gud – og derfor etter hvert ble en del av Det Nye Testamentet (NT).

Utviklingen av NT besto av to hoveddeler: Først hadde man en periode hvor den muntlige overleveringen ble skrevet ned. Jesus skrev jo ikke ned noe av sin undervisning selv (så vidt vi vet). Apostler som Peter og Paulus startet også med muntlig undervisning, og skrev først senere brevene sine. Deretter måtte man svare på spørsmålet: Hvilke av alle disse skriftene som man hadde, ga et best mulig bilde av den opprinnelige undervisningen?

Jesu liv, død og oppstandelse var naturlig nok et interessant tema som ble diskutert livlig i de første kristne menighetene. De som hadde kjent Jesus gjenfortalte undervisningen hans og om alle de ting han hadde gjort. Teologene kaller dette for «kerygma» - det vil si muntlige gjenfortellinger av Jesu liv og lære. De første menighetene flommet over av slike fortellinger. Alle ville jo gjerne høre, og den som hadde vært med på det som hadde skjedd ble oppmuntret til å fortelle. Noen skrev også ned det de hadde hørt og sett.

Det er denne situasjonen som Lukas beskriver i innledningen til sitt verk: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i» (Lukas 1,1-4).

Lukas skrev sitt evangelium noen tiår etter Jesu død og oppstandelse. Allerede på det tidspunktet kunne han altså si at det var mange som hadde prøvd å skrive en framstilling av hva som hadde skjedd. Noen ganger hører man argumenter om at siden det finnes så mange fortellinger, så kan man ikke stole på at historiene i NT gir et riktig bilde. Men dette er jo å snu saken på hodet: Hvis det skjer en stor nyhetssak, så kan man lese om det i 20 aviser neste dag. Hver av disse avisene vil rapportere litt ulikt, men det faktum at så mange skriver om saken er jo et rimelig sikkert signal om at det som skrives om faktisk har skjedd. At mange har skrevet om en sak, styrker altså troverdigheten – ikke det motsatte.

På den tiden var mennesker vant til å fortelle historier, slik at man var bedre trent til å huske enn hva vi er i dagens Norge. Derfor var man bedre i stand til å gjengi ting korrekt etter hukommelsen. Likevel var det selvfølgelig ulik kvalitet på disse fortellingene – både innholdsmessig og litterært. Ganske raskt skulle fire av disse fortellingene etablere seg som de mest anerkjente skriftene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Men den prosessen tilhører fase nummer to – det som kalles framveksten av «kanon».

En lignende prosess pågikk også med de andre skriftene som inngår i NT. Apostler og andre skrev prekener og brev som ble distribuert til menighetene. Noen av disse har vi ennå, men mange har nok gått tapt. Men alle skriftene som inngår i Det Nye Testamentet var ferdig skrevet innen år 100 – altså mens den første generasjonen av kristne ennå levde.

Donatister

2009-04-03T17:04:00.004+02:00

Samtidig som den gammelkatolske kirken vokste fram, så oppstod det en rekke andre bevegelser og kirkesamfunn. En av disse bevegelsene utenfor den katolske kirken ble kalt for «donatister». De var til dels inspirert av Novatian, og la stor vekt på rett kristen livsstil hos sine ledere. I en lang periode var donatistene den største kristne bevegelsen i Nord-Afrika. De overlevde som bevegelse fram til Islam ble påtvunget befolkingen der gjennom erobringene på 600- og 700-tallet.

Etterhvert ble også donatistene mer og mer organiserte og hierarkiske. Til slutt var de en reell konkurrent til den katolske kirken. Da kristendommen ble den dominerende religion i Romerriket mot slutten av 300-tallet, så var det ikke opplagt at det var den katolske varianten som skulle bli toneangivende. Det kunne nesten like gjerne blitt donatistene som «vant». På kirkemøtet i Kartago i år 411 møttes 565 biskoper – og hele 279 av dem var donatister, mens 286 av dem var katolske. På dette kirkemøte møtte donatistene sterkt motstand fra en av historiens mest kjente tenkere - Augustin. Han bidro sterkt til at den katolske kirken vant «maktkampen» mot donatistene.

Mange vil si at både donatistene og den katolske kirken etter hvert stod ganske langt vekk fra de første kristne menigheter både i lære og liv. Men det viser at det helt fra de første århundrene har vært stort mangfold i den kristne kirke. Det har aldri vært slik at alle som kaller seg ved Jesu navn har tilhørt én og samme organisasjon. I hvert fall ikke siden aposteltiden i det første århundre av vår tidsregning.

Den katolske kirke tar form

2009-03-27T18:22:00.004+01:00

Fra slutten av aposteltiden (år 100) begynte det en prosess med sentralisering av makt i Kirken. De første misjonærene hadde grunnlagt enkle, frittstående menigheter. Hver menighet ble ledet av et team av mennesker, kalt «eldste» (Apg 14,23 +Titus 1,5). Men det tok ikke mange tiår før de fleste menighetene hadde én sterk hovedleder. Dette utviklet seg videre på 100 og 200-tallet ved at menigheter på små steder ble underlagt menigheter i store byer. Lederne for de store menighetene ble kalt «metropolitter» og fikk etterhvert stor makt.

Med andre ord vokste det fram et hierarki de første århundrene, hvor mer og mer makt ble samlet på få hender. Til slutt endte dette opp med den Kirken som ble den viktigste maktfaktor i Europa gjennom Middelalderen. Denne sentraliserte kirken - som begynte å ta form mellom år 100 og 300 - kalles gjerne for «den gammelkatolske kirke». Det var ennå lenge igjen til den skulle bli «den romersk katolske kirken». For ennå hadde ikke biskopen i Roma noen fortrinn framfor andre mektige biskoper. Fra 200-tallet begynte noen røster å hevde at biskopen i Roma hadde en helt spesiell plass. Men dette synet vant ikke fram den gang – og det vant aldri fram i de østlige delene av riket.

Cyprian er et godt eksempel på denne utviklingen. Striden med katharene ledet til hans holdning om at det ikke finnes noen frelse utenfor Kirken. Da tenkte Cyprian på den katolske kirken, og ikke på andre kristne menigheter. Katharene var jo også kristne, men de nektet å stille seg under det katolske hierarkiet. For Cyprian, var det klart at slike mennesker ikke kunne blir frelst.

En annen ting som skilte den gammelkatolske kirken fra mange andre kristne menigheter på den tiden, var synet på sakramentene . Var sakramentene helt uavhengig av hva slags person som forrettet dem? Kunne for eksempel en biskop som levde i synd, forrette nattverd på en god måte? Mange menigheter mente at det var viktig at slike handlinger som nattverd og dåp, ble ledet av mennesker som levde i samsvar med evangeliet. Den gammelkatolske kirken mente derimot at sakramentenes verdi lå i Guds handling gjennom dem, og ikke i personene som forrettet dem. En biskop kunne døpe eller gi nattverd i form av sitt embete, ikke i kraft av sin personlighet. Det vokste fram et skille mellom de som kunne lede an i sakramentene fordi de var utnevnt til dette (de geistlige) og resten av menigheten (lekfolket).

Den gammelkatolske kirken la altså vekt på en autoritet som var knyttet til kirkens organisasjon: Det viktigste var ikke hvordan en menighetsleder levde, men at han var utnevnt av Kirken. Siden de fleste kristne lederne på den tiden var oppriktige kristne, så skjedde ikke så mye skade til å begynne med. Men på sikt åpnet denne tankegangen for at Kirken skulle få ledere som stod veldig fjernt fra Jesus sine holdninger. Opposisjonsbevegelsene la derimot vekt på troverdigheten som var knyttet til den enkelte person: Bare den som levde i tråd med Guds ord, kunne få en lederposisjon i menighetene.

De rene

2009-03-21T07:53:00.006+01:00

På 100 og 200-tallet opplevde menighetene gjentatte perioder med forfølgelse. Men disse var begrenset i geografisk omfang, slik at når menigheten ett sted opplevde forfølgelse, så hadde menigheter andre steder relativ fred. Den første forfølgelsen av kristne som omfattet hele Romerriket fant sted under keiser Decius. I januar 250 gikk det ut ordre om at alle skulle ofre til keiserens bilde. Dette kunne ikke de kristne godta, siden de oppfattet det som avgudsdyrkelse. Men de som nektet, risikerte tortur og henrettelse. Mange kristne døde derfor rundt om i sirkusene de neste to årene.

Noen av de som nektet å ofre til keiseren, slapp likevel unna med livet i behold. Disse ble kalt «bekjennere» - de som hadde satt livet på spill for Kristus, men av ulike grunner likevel overlevd. Men selvfølgelig var det også noen kristne som ikke stod i mot presset. Noen valgte å ofre til keiseren, slik at de berget livet. Da forfølgelsene avtok, ønsket mange av de som hadde sviktet å komme tilbake til menighetene. Hva skulle man gjøre med slike? Kunne man «feige ut» under kampens hete, og så bare komme tilbake til menigheten når faren var over?

Her var meningene delte! Tradisjonelt var det slik at man ikke kunne komme tilbake til menigheten, hvis man hadde sviktet i et avgjørende øyeblikk og satt sitt eget liv foran bekjennelsen av sin tro. Andre synder kunne man få gjenopprettelse etter, men ikke hvis man hadde fornektet Kristus. Det var bare én åpning for en kristen som hadde sviktet under forfølgelsen, og det var hvis en av «bekjennerne» talte vedkommendes sak. Men lett var det ikke å få lov til å komme tilbake for den som hadde sviktet.

En av de kristne som slapp unna med livet i behold var Cyprian, som var biskop i Kartago. Han var dog ikke en av «bekjennerne», men hadde rett og slett rømt byen for å unngå forfølgelsene. Da han returnerte til byen etter at forfølgelsene var stilnet av, så var han tilhenger av en inkluderende linje. Han mente at alle som ønsket å komme tilbake til menigheten skulle få lov, men at de først måtte ha en tid med bot og anger. Dette ble møtt med stor skepsis: Enten skulle man få tilgivelse med en gang, eller så skulle man ikke slippe inn i det hele tatt. Cyprians stilling i menigheten ble jo heller ikke styrket av at han selv hadde rømt unna forfølgelsene for å berge livet sitt.

Konflikten gikk så lang at menigheten i Kartago ble delt i to. Novatian (200-258) ble valgt til biskop for den strengeste gruppa. Splittelsen spredte seg langt ut over Kartago, og det ble dannet nye menigheter over det meste av Romerriket. Fire hundre år senere fantes det fortsatt rester av dette nye kirkesamfunnet som ble dannet. Men på 600-tallet hadde den etablerte kirke fått tilgang til statens maktmidler og klarte å sette en stopper for splittelsen - med sverd i hånda…

Novatian og hans medarbeidere ønsket er «ren» menighet som kun var for de som var personlige kristne, og som etter deres skjønn levde i samsvar med sin bekjennelse. Disse menighetene fikk derfor tilnavnet «katharer» som kommer av det greske ordet for «ren». Fra ordet kathar har vi utledet vårt ord «kjetter». Gjennom kirkehistorien har en rekke kristne bevegelser fått tilnavnet «katharer». Disse gruppene har variert i stor grad med hensyn til teologi, men de har hatt det til felles at de har kritisert den etablerte kirke for å være «verdslig» og «utblandet». Den etablerte kirken har jo rom også for de som ikke har en klar personlig tro, men som likevel av forskjellige grunner ønsker å være medlem. Dette kan ikke katharer godta! Noen av bevegelsene som har blitt kalt katharer var virkelig kjettere, men ofte har de fått tilnavnet simpelthen fordi den etablerte kirken ikke likte konkurransen fra dem.

Montanister

2009-03-08T13:40:00.009+01:00

De kristne menighetene fortsatte å vokse i antall og utbredelse utover på 100-tallet. Men samtidig som menigheten vokste i antall, så sank ofte innvielsesnivået hos medlemmene. Allerede den gang måtte man forholde seg til spørsmålet om hva som er viktigst: Å nå mange – eller at de man når lever helhjertet for det de tror på. Man ønsker seg jo helst begge deler, men det er ikke alltid så lett å få til. På 100-tallet ble menighetene derfor gradvis mindre radikale – og mer «verdslige». Som en motvekt mot dette vokste det fram fornyelsesbevegelser både innenfor og utenfor kirken. En av de mest omfattende av disse bevegelsene ble kjent som «montanister».

De fikk sitt navn etter en av deres sentrale ledere, som het Montanus. Han var fra Frygia i det som i dag er Tyrkia. I år 156 begynte han å undervise om behovet for mer radikal etterfølgelse av Kristus. Da keiser Markus Aurelius beordret en ny forfølgelse av de kristne i år 177, vokste forventningene om Kristi snarlige gjenkomst. Under slike omstendigheter fikk montanistenes budskap om innvielse og forsakelse god grobunn, og de spredde seg raskt. I de vestlige delene forble montanistene som regel en del av den etablerte kirke, men i øst ble en mengde selvstendige menigheter etablert. I mange byer fantes det derfor både montanistiske og etablerte kirker. Biskopene i den etablerte kirke hadde lite til overs for montanistene. Men det fortelles at kristne som satt og ventet på å bli henrettet for sin tro, ba sammen og velsignet hverandre, enten de tilhørte den eller den annen type menighet.

En av oldtidens mest lysende begavelser var Tertullian (160-220). Tidligere hadde alle lærde skrevet på gresk, men Tertullian skrev på latin, som var dagligspråket i de vestlige delene av Romerriket. Han er kjent for et sitat som mange faktisk tror kommer fra Bibelen, men som altså stammer fra ham – for da han skulle beskrive de kristne sa han: «Se, hvor de elsker hverandre!» Tertullian er anerkjent av den katolske kirke som en av deres mest betydningsfulle kirkefedre, men etter hvert fikk han så store problemer med verdsliggjøringen av den etablerte kirke at han sluttet seg til montanistene.

I vest fortsatte montanismen som en slags «indremisjon» innen den etablerte kirke i flere generasjoner. I øst overlevde de som eget kirkesamfunn helt til omkring år 550. Da ble montanistene under keiser Justinian så hardt forfulgt at de enten ble drept eller spredd for alle vinder. Men så sent som i det åttende århundre kunne man finne rester etter montanistene i øst.

Hva skilte montanistene fra den etablerte kirke? Her møter vi et vanlig problem i all historieskriving: Det er de som overlever som skriver historien. Derfor er det i hovedsak motstandernes litteratur som har overlevd, og det de skriver bør gjerne tas med en klype salt. De har jo en egeninteresse av å svartmale sine motstandere. Det er derfor skrevet mye rart om montanistene. Men det som er klart, er at montanistene var sterke motstandere av framveksten av det kirkelige hierarkiet med biskoper og erkebiskoper. Det var jo denne utviklingen som til slutt endte med en kirke som ble sentralstyrt fra Roma. Dessuten var montanistene sterkt karismatiske. De hadde tro på tungetale og profetier, og de kunne oppleve at folk datt ned på bakken «under Guds kraft». De gikk riktignok for langt i å legge vekt på subjektive åndelige opplevelser, på bekostning av objektiv lære: Men på tross av sine feil og mangler, er det mange som ser montanistene som den første «pinsebevegelse» etter aposteltiden.

Kampen om den rette lære

2009-03-01T19:33:00.003+01:00

Romerriket samlet en rekke ulike kulturer og nasjoner innenfor sine grenser. Det gjorde at riket ble fruktbar grunn for et mylder av religioner og filosofier. Mange av disse var «satt sammen» av deler fra ulike gamle religioner. Det var litt «new age» preg over det hele. Enhver kunne sette sammen sin egen livsfilosofi og religion ut fra eget ønske, så kunne man samles med andre som hadde gjort det samme «utvalget». På den måten vokste det fram en rekke sekter og kulter.

Da kristendommen begynte å spre seg i Romerriket, så hadde den mye «godt stoff» i seg til å bygge videre på i slike sammenhenger. Man plukket ut de delene man likte i evangeliene, og slo det sammen med ting man likte fra andre religioner. Det var mange som påberopte seg spesiell åpenbaring og innsikt. Dette medførte at det vokste fram nye grupperinger som var mer eller mindre kristne. Allerede i de yngste skriftene i Det Nye Testamente finner vi spor etter denne utviklingen (se f.eks. 2Tim 2,16-21, Titus 1,10-16, 3Joh 9-10, Åp 2,14-16). Denne utviklingen skjøt fart etter aposteltiden. For da var jo de som kjente Jesus personlig blitt borte, og man kunne ikke lenger sjekke fakta med dem. Det ble derfor ganske tidlig klart for menigheten at man måtte prøve å bevare det opprinnelige budskapet, slik Jesus og de første apostlene hadde forkynt det.

Kirken måtte med andre ord finne et svar på hvordan den skulle bevare den rette læren i møte med vranglærere. Løsningene som ble valgt var delvis gode og delvis dårlige. En ting var å definere «kanon» det vil si definere hvilke skrifter som gjenga det opprinnelige budskapet mest mulig nøyaktig. Det fantes en stor mengde skrifter fra den første tiden. Spørsmålet var: Hvilke av disse gjenga faktisk de første apostlenes lære, og hvilke var sammenblandinger med andre filosofier? Denne prosessen tok lang tid, og fortjener en egen artikkel senere på denne bloggen. Men å definere kanon var uten tvil en god løsning i kampen for den rette lære. På den måten bevarte man jo de opprinnelige skriftene, slik at kommende generasjoner selv kunne ta stilling til Jesu lære.

Den andre løsningen var mer omstridt, nemlig innføringen av kirkelige hierarkier. Noen vil si at dette var en del av Guds plan, mens andre vil si at dette var det største feiltrinnet i kirkehistorien. De første apostlene og profetene hadde reist rundt, og kunne helt uanmeldt dukke opp i en by. Denne praksisen fortsatte etter aposteltiden. Folk kunne dukke uanmeldt opp i en menighet og påstå seg å være både apostler og profeter. Menigheten i Efesos fikk rundt år 100 skryt fordi de hadde «prøvd de som kaller seg apostler, men ikke er det» (Åp 2,2).

Ut over 100-tallet vokste dette problemet i omfang. For å imøtekomme dette, valgte man å strukturere valget av menighetens lederskap, og å gi disse lederne mer autoritet. Det vokste fram systemer for å kvalitetssikre forkynnere og ledere i menigheten. Etter hvert fikk man pastorer og biskoper med stor makt. Selv om man på den måten reduserte problemet med falske lærere i menigheten, så skapte man samtidig nye problemer. Man stoppet nemlig ikke bare de falske profetene, men også de ekte profetiske røstene - de som kunne riste litt opp der det trengtes. Kirken ble dermed mer og mer dominert av administratorene, og av de som kontrollerte sakramentene (som dåp og nattverd).

Den tredje måten man kunne kontrollere læren på var selvfølgelig gjennom ren maktutøvelse. Altså ved at man fysisk forfølger de som lærer noe annet. Deler av kirken sank etter hvert så dypt at den tok i bruk selv dette middelet. Men dette lå heldigvis ennå mange hundre år fram i tid.

Jerusalems fall

2009-02-22T22:57:00.006+01:00

I kristendommens barndom var menigheten i Jerusalem den mest dominerende menigheten i kristenheten. Der bodde de opprinnelige apostlene til Jesus, og dit dro alle de mest kjente misjonærer for å drøfte viktige spørsmål. Likevel kan vi lese i Det nye testamentet (NT) om en økende rivalisering mellom de som ønsket en mest mulig jødisk kirke, og de som ønsket kirken mer tilpasset ikke-jøder (hedningene). Men at menigheten i Jerusalem var den toneangivende er det ingen tvil om. Dette skulle imidlertid få en bråstopp 40 år etter denne menighetens grunnleggelse:

I år 66 brøt det ut omfattende opprør mot det romerske styret i Judea. I Jerusalem ble en liten romersk garnison massakrert. Dette ledet til det som kalles den første jødiske krig. Krigen varte til den romerske hærfører Titus inntok Jerusalem i år 70. Tempelet ble da brent ned til grunnen og tempelets hellige utstyr ble ført til Roma. Tretti tusen jøder ble solgt som slaver og 2500 mennesker ble slaktet i gladiatorkamper i forbindelse med en fødselsdagsfest for Titus sin lillebror.

Dette var selvfølgelig først og fremst en katastrofe for de mennesker som ble rammet, og for hele det jødiske folket. Men det medførte også at menigheten i Jerusalem mer eller mindre forsvant over natten. De fire evangeliene ble skrevet ned rundt tiden for denne krigen – noen rett før eller under - og noen av dem rett etter. Det er grunnen til at Jesu ord om Jerusalems undergang («det skal ikke bli stein tilbake på stein») har fått en slik framtredende plass i disse fortellingene. Evangelistene kommenterte rett og slett samtidens politiske situasjon.

Tempelet ble altså ødelagt ganske kort tid etter at de fleste av skriftene i NT var ferdige. Én ting var at den menigheten som er mest framtredende i NT ble borte. Det kunne man komme seg over, siden det var oppstått mange andre menigheter. Jerusalems fall fikk imidlertid langt mer vidtrekkende konsekvenser for kirkens framtid: Det medførte nemlig et varig brudd med kirkens jødiske røtter. Hittil hadde kirken levd i en slags balanse mellom det jødiske og det ikke-jødiske. Men fra nå av tok hedningene helt over. De mest innflytelsesrike menighetene ble nå liggende i byer som Efesos, Antiokia og Aleksandria – altså utenfor tradisjonelle jødiske områder. Selv om det var mange med jødisk bakgrunn i disse byene, så ble menigheten mer og mer «gresk» i sin tankegang.

Paulus hadde sagt i romerbrevet kapittel 11 at hedningene var som en gren podet inn på kirkens jødiske stamme og røtter. Men nå var stammen ødelagt, og bare grenene var igjen. Den kristne kirkes teologi og handlinger er faktisk ennå i dag påvirket av det som skjedde i år 70.

Evangeliet etter Markus

2009-02-13T08:45:00.002+01:00

I løpet av de første 30 årene etter Pinsedag spredte evangeliet seg i alle himmelretninger. Apostlenes gjerninger avsluttes med at Paulus kom til Roma – den kjente verdens ubestridte midtpunkt. Senere reiste også apostelen Peter til Roma. Cirka år 63 ble Peter henrettet på befaling fra keiser Nero. Rett etterpå skjedde det samme med Paulus. Apostelen Jakob hadde blitt henrettet flere år før dette. Da Peter døde mistet menigheten sin aller viktigste kilde til kunnskapen om Jesus slik han hadde vært mens han gikk på jorden. Man forstod da at fortellingen om Jesus måtte bevares for ettertiden, siden det bare var et tidsspørsmål før alle øyenvitnene ble borte.

Menigheten i Roma oppfordret derfor Johannes Markus til å skrive ned historien om Jesus. Markus hadde reist sammen med Peter i mange år. Selv om Peter nok snakket gresk, så foretrakk han å preke på arameisk. Markus var en gresktalende jøde, og ble derfor brukt av Peter som tolk når han talte til ikke-jøder. Etter å ha reist sammen med Peter i årevis, så var Markus bedre kvalifisert enn noen annen til å skrive ned historien slik Peter hadde fortalt den. Markus skrev derfor ned det vi i dag kjenner som «evangeliet etter Markus» en gang på slutten av 60-tallet. Da hadde det gått ca 35 år siden Jesu død og oppstandelse.

Papias het en mann som levde fra år 70-155. Han ble kjent med apostelen Johannes da denne var en gammel mann, og Papias kjente også andre av de første øyenvitnene som hadde gått sammen med Jesus. Han var en av lederne i menigheten i en by som het Hierapolis, som lå i dagens Tyrkia. Papias skrev bl.a. følgende om evangeliet etter Markus:

«Markus ble Peters tolk, og skrev ned Jesu ord og gjerninger nøyaktig etter hukommelsen. Han skrev ikke det hele ned i rekkefølge, for han hadde ikke selv hørt eller gått sammen med Herren. Men han gikk senere sammen med Peter, som gjenfortalte Jesu undervisning til tilhørerne, men ikke i den hensikt å stille alle Herrens ord sammen. Derfor feilet ikke Markus da han skrev ned ting slik han husket det. For han la spesiell vekt på ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske noe i det han gjenfortalte.»

Det var ennå lenge til Det nye Testamentet skulle stå ferdig slik vi kjenner det i dag. Men denne eldste fortellingen om Jesus ble altså skrevet ned mens mange av de som kjente Jesus personlig fortsatt levde. Det er derfor liten tvil om at Markus har gitt oss en troverdig gjenfortelling av historien om Jesus.

Ignatius

2009-02-06T19:10:00.003+01:00

Antiokia var en av de største byene i Romerriket, og hadde omtrent en halv million innbyggere. Her ble den første virkelig internasjonale kristne menighet dannet ca år 40 (Apg 11,19-30). Denne menigheten ble snart det største kraftsenteret i den tidlige kristenheten. Antiokia ble hjemmemenighet for flere av Det nye testamentets mest kjente personer, slik som Paulus, Barnabas og Titus. Peter var også på besøk i denne menigheten minst én gang. (Gal 2,11). Den som var så heldig å få vokse opp åndelig i denne menigheten, hadde virkelig mulighet til å se og høre mennesker som kjente til evangeliets hemmelighet (Ef 6,19). Et av disse medlemmene het Ignatius. Han levde fra år 30 til 107.

I år 70 ble Ignatius hovedleder for menigheten i Antiokia. Dette var ca fem år etter at Paulus og Peter hadde blitt henrettet for sin tros skyld og 30 år etter at menigheten ble grunnlagt. At Ignatius ble satt til å lede menigheten i Antiokia så kort tid etterpå, viser at han hadde tillit fra noen av kristenhetens mest anerkjente personer. Ignatius er en av de såkalte «apostoliske fedre». Begrepet er misvisende, for det dreier seg egentlig om apostlenes disipler. Dette er den generasjonen av ledere som hadde de første apostler som mentorer, og som dermed ble menighetenes ledere i andre og tredje generasjon, etter at de aller første lederne ble borte.

Vi kjenner Ignatius først og fremst gjennom sju brev som han skrev. Disse er fortsatt tilgjengelig for den som har lyst til å lese dem. De gir et spennende innblikk i kristendommens barndom, rett etter at historien i Apostelgjerningene slutter. I det hele tatt finnes det mer litteratur fra denne første kristne tiden enn hva folk flest tror. Ignatius sine brev er faktisk ikke den eldste kristne litteraturen vi kjenner utenfor Bibelen, selv om de ble skrevet mindre enn 80 år etter Jesu død, og bare 7 år etter at den siste av Jesu apostler døde. Det er forbløffende mye litteratur som er bevart fra tidlig kristen tid. Den som ønsker å lese mer om de apostoliske fedre kan skaffe seg Det norske Bibelselskap sin oversettelse av noen av deres skrifter. De fleste folkebiblioteker bør kunne få tak i ett eksemplar. Man kan også lese et mye større utvalg av disse skriftene på engelsk her

Som så mange andre kristne ledere på den tiden, måtte Ignatius betale for sin tro med sitt liv. Da han var 77 år gammel ble han arrestert og ført som fange til Roma, hvor han ble servert til løvene på sirkus. Brevene han etterlot seg viser hvilken utrolig ro disse første kristne hadde i møte med en brutal og urettferdig død.

Fra forfølgelse til innflytelse

2009-01-30T10:30:00.010+01:00

Populære bøker som «Da vinci-koden» har vært med å spre en helt feilaktig forestilling om kirkens makt. Mange nordmenn ser ut til å tro at kirken i de første århundrene hadde mulighet til å kontrollere hva folk skulle tro, og hva de skulle lese, og at de på den måten kunne bestemme hva som var «rett» tro – og undertrykke den som mente noe annet enn dem. Denne misforståelsen bunner i at man blander sammen ulike tidsperioder, som er atskilt med flere hundre år. Det er omtrent som å si at FN stod bak Columbus sin reise til Amerika.

Faktum er at den kristne menighet ble født i forfølgelse. Jesus ble selv forfulgt og til slutt henrettet, og han ga ikke sine etterfølgere forventninger om noe annet for deres del: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20). De første kristne menighetene fikk oppleve dette som en realitet. Paulus skrev til Timoteus at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2Tim 3,12). Å inneha en lederrolle i de første menighetene var ikke noe som ført til makt og innflytelse, men noe som førte til forfølgelse og mulig død. Gjennom hele NT kommer dette fram, se f.eks. 1Tess 2,14 + Heb 13,7 +13,23 + 1Pet 4,12 +Åp1,9.

Den siste av Jesu opprinnelige apostler døde ca år 100. Men forfølgelsen stoppet ikke med det. Fram til begynnelsen av 300-tallet opplevde menighetene gjentatte forfølgelser hvor kristne ble henrettet for sin tro. Det var ofte myndighetene som stod bak denne forfølgelsen. Tertullian levde år 155-220 og var en av samtidens mest kjente forfatter og advokater. I år 193 ble Tertullian kristen, først og fremst fordi han så hvilken ro de kristne hadde i møte med sine forfølgere. Seinere uttalte Tertullian at ”martyrenes blod er kirkens sæd.” Gjennom dette påpekte han at den viktigste måten menigheten rekrutterte nye medlemmer på, var gjennom at folk så hvilken fred de kristne møtte døden med når de ble henrettet for sin tro. Det var jo slik han selv var kommet til tro. Dette er veldig langt fra en situasjon hvor kirken har makt. Målet var å holde seg i livet, og eventuelt vinne noen nye for troen før man måtte betale med sitt liv for det man trodde på.

25. juli 306 ble Konstantin keiser i Romerriket, og var det fram til sin død i år 337. Konstantin hadde en hedensk bakgrunn, men ble en kristen, selv om han ikke ble døpt før på sitt dødsleie i 337. Imidlertid gjorde Konstantin kristendommen til en lovlig religion allerede i 313. Fortsatt skulle det gå mange år før kirken hadde «festet grepet» om makten. Men etter 313 var det slutt på de fleste forfølgelser av kristne i Romerriket. Da hadde det gått 283 år siden de første disiplene ble døpt av Den Hellige Ånd i Jerusalem. Det er like lenge som fra 1726 til i dag. Menighetene hadde på disse årene etablert seg i mange deler av verden gjennom forfølgelse og motstand. Alle skriftene i vår Bibel var for lengst skrevet og var allment kjent i menighetene - både i Romerriket og i de andre landene som evangeliet hadde slått rot.

Fra 120 til to milliarder

2009-01-25T10:19:00.003+01:00

Det hele startet med 120 mennesker som var samlet i Jerusalem ca år 30. Jesus hadde blitt korsfestet, men hadde stått opp igjen fra de døde. Disse 120 menneskene hadde vært sammen med Jesus. Blant dem som var samlet var Maria, Jesu egen mor, og 11 av hans nærmeste venner. Nå satt de og ba. Plutselig kom det en lyd som lignet på en storm. De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale om Guds storverk. Den dagen ble 3000 mennesker lagt til menigheten.

Siden den gang har den kristne kirke vokst til å dekke alle verdens nasjoner. Den er uten tvil den største ”forening” som verden noen sinne har sett. To tusen år etter Pinsedag er ca 2 milliarder mennesker tilsuttet den bevegelsen som startet med 120 mennesker i Jerusalem. Ikke alle disse er det vi gjerne kaller ”født på ny”, men dette er antallet som slutter seg til en kristen kirke i form av medlemskap eller lignende.

Det hele startet i Midt-Østen. Derfra spredte evangeliet seg i løpet av noen generasjoner i alle himmelretninger. Kristne menigheter ble plantet fra Britannia i vest til India i øst - fra dagens Tyskland i nord til Etiopia i sør. De første århundrene var likevel menighetenes tyngdepunkt rundt de østlige delene av Middelhavet: Nord-Afrika, Midt-Østen og Tyrkia.

På 600-tallet ble Islam grunnlagt i Arabia av Muhammed. Denne religionen spredte seg raskt gjennom en rekke erobringskriger. På 700-tallet hadde muslimske hærer erobret land fra Spania til India. Kristne i disse områdene ble i stor grad enten drept eller tvangskonvertert til Islam. Men ennå i dag finnes det til dels store kirkesamfunn i noen av disse landene som stammer tilbake fra tiden før den muslimske erobringen.

Etter den muslimske invasjonen flyttet tyngdepunktet for de kristne menighetene seg til Europa. Dette er i Middelalderen, hvor den katolske kirkes makt i vår verdensedel ble etablert for alvor. Pavens makt vokste i Vest-Europa. Bysants (dagens Istanbul) var det viktigste sentrum for menighetene i de østlige delene av Europa. På 1500-tallet kom reformasjonen, som frigjorde menighetene i Nord-Europa fra den katolske kirke. Etter dette hadde man grovt sett protestantiske menigheter i nord, katolske menigheter i sør og ortodokse menigheter i øst. Europa fortsatte slik som kristendommens tyngdepunkt helt fram til og med 1800-tallet.

I løpet av 1900-tallet framstod Nord-Amerika mer og mer som et tyngdepunkt for kristendommen. I Europa mistet menighetene millioner av medlemmer, og kristendommen ble skjøvet til side i den offentlige debatt. Men i denne perioden holdt særlig USA fast på kristendommen som en bærende kraft i samfunnet, noe som stadig forvirrer mange europeere som prøver å forstå amerikansk politikk. Samtidig var menighetene Nord-Amerika veldig aktive i verdensmisjon og annet kristent arbeid.

I løpet av siste generasjon har tyngdepunktet nok en gang flyttet seg. Stadig flere mennesker i USA fjerner seg fra sine kristne røtter. Men samtidig utbrer evangeliet seg med rekordfart i Latin-Amerika, Afrika og Asia: Sør-Korea med sine 50 millioner innbyggere har flere bibelskolestudenter enn hele Vest-Europa til sammen. Brasil er i ferd med å bli en av de viktigste nasjoner med hensyn til å sende ut misjonærer. Stadig flere initiativ som påvirker menigheter i hele verden har sin opprinnelse i land som Argentina og Kina.

I Norge tenker mange at den kristne kirke er på tilbakegang. Men dette stemmer ikke. På tross av alle de feil som er blitt begått i menighetens navn, så har verden aldri sett en mer framgangsrik bevegelse. Ikke bare er den spredd over hele verden, men evangeliet har også brutt språklige og kulturelle grenser, slik at vi nærmer oss oppfyllelsen av den visjon som Jesaja hadde for 2500 år siden:

«Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren.» (Jes 66,19-20)